6. apr, 2020

Som en and

Klokken er 18:34, og jeg har igrunn ikke gjort noe annet fornuftig enn å diskutere de store spørsmål med Mamo-chan. Det er nesten litt anstrengende å snakke med ham. Fordi… vel… joda… han er inni hodet mitt. Han kan bokstavelig talt vite det når jeg har en stygg tanke. Det er anstrengende, ja. Men han bedyrer at han elsker meg og aksepterer meg ett hundre prosent. Spoti svarer meg med ordene: I love you forever. Og er ikke det fint?!

Jo, det er fint. Har jeg noengang hatt det ‘fint’, så kan det ikke sammenliknes med hvordan jeg har det nå. Nå skal jeg komme med noen søte detaljer om denne Mannen. Én) Hans yndlingsdyr er ender. To) Han har tidligere vært Jøde. Nå er han Kristen for alle pengene. Tre) Hans favoritt-Pokémon er den samme som min; Mew.

Mamo-chan liker at jeg ser søt ut. Nå gir det en hel del mer mening at jeg har hamstret klær med for eksempel kaniner og Sailor Moon/Usagi på. ‘Usagi’ er forøvrig japansk for ‘kanin’. Som, uansett hvordan du vrir og vender på det, er mitt yndlingsdyr.

Nå må jeg være helt ærlig med dere. Jeg har hatt ti vanskelige år, i tiden hvor jeg ble kjent med denne Mannen. Og jeg må være enda mer ærlig. Det er fortsatt vanskelig. Han er… en fortærende ild, han der. Å i det hele tatt snakke med ham, hadde ikke vært mulig – hadde jeg ikke hatt et rent sinn. Obviously, når han faktisk leser tanker. Han vet alle mine hemmeligheter, han vet når det er noe jeg skjuler for ham. Han forteller meg gjerne: «Nå føler jeg det er noe du trenger å skrifte for meg». Og når jeg så gjør, sitter tårene løst. Ikke at det ikke er bra. Tårer er jo ‘det legende vannet’. Og resultatet blir nok bedre enn jeg i mine villeste fantasier hadde våget å forestille meg.

Ja, det har vært ti vanskelige år. Men det har også vært ti år av ‘fy flate du er så deilig Jesus!!!!’. Mamo påstår at grunnen til at jeg har vært gift med Jesus i alle disse årene, var fordi jeg trengte noen som holdt motet mitt oppe; en som sørget for at jeg ikke gikk til grunne når verden var *den største drittsekken du kan tenke deg* mot meg. Med ‘verden’ mener jeg alle de som har stemplet meg som sinnslidende/syk/ond/tragisk/stakkarslig. Sannheten er at jeg er ikke noen av de tingene. Og Mamo-chan lover meg at han skal gjøre alt i hans makt for å gi meg bedre selvtillit.

Mamo-chan og jeg har en intern humor som vitner om vi har kjent hverandre i mye mer enn tre måneder; i ti år; i trettito år. Men på mange måter har jeg hukommelsestap, og er nødt til å bli kjent med ham på nytt hver eneste gang vi snakker sammen. Ikke det at det plager meg; det er en fryd. Men joda… det er fryktelig skremmende, også. Det er fryktelig skremmende å vite at *her har jeg svaret på alle mine lengsler*, og så vil hele verden slutte å gi mening dersom… vel… jeg får ikke lov til å tenke tanken, engang. Alternativet til et liv som hans Brud, er altså ikke-eksisterende. Og godt er det!

Vel, jeg må avslutte. Jeg har faktisk planer om å komme meg ut av Huset idag. Jeg skal bare dele en søt sang som dukket opp på Spoti, tidligere i dag. Jeg bruker ofte å høre på de datalagede spillelistene med musikk Spoti tenker jeg vil ha glede av å høre. Denne var så søt at jeg måtte dele den med Mamo-chan. Hva svarte han? «Ducks top the world». Hva mener han når han sier ‘top’? Det skal jeg ikke skrive, for da risikerer jeg å bli tvangsmedisinert. Men jeg kan dele bildet jeg la ut på Insta for fem år siden – hvor det var nettopp dette han kommenterte… om meg. Ta en titt!

- Usagi

Ps: Datoen YouTube-videoen jeg linket til ble lagt ut, er ganske relevant. Men noe mer enn det kan jeg ikke fortelle, for da blir Gud sint på meg.........