8. apr, 2020

Askekorset

Hva har jeg gjort siden jeg postet forrige innlegg? Jeg og Mamo-chan har bedt sammen. Vi har bedt for mennesker i livet mitt, og for mennesker i livet hans. Idet jeg begynner på dette innlegget, titter jeg ut av vinduet mitt. Der ser jeg min gode nabo gå nedover gaten. En som bor i samme blokk som meg, og som virkelig elsker Jesus. Det er en stund siden jeg har pratet med ham, men vi møter på hverandre i gangen og i vaskerommet støtt og stadig. Det er fint å bo på samme sted som en *bønnekriger* av hans kaliber. Sammen med ham har jeg tidligere hatt en slags Bibelgruppe. Det har vært ham, en god venn på hans alder, og en søt venninne på min alder – som har gått i naboen min sin menighet. Jeg savner virkelig det fellesskapet. Hvis alt går etter Planen, skal vi ikke se bort ifra at det kan gjenopptas.

Jeg må bare klargjøre for dere at jeg har fått lov av Mamoru til å skrive hvert eneste ord i dette innlegget. Han var faktisk så innstilt på at jeg skulle få alt *riktig*, at han på sin magiske måte hypnotiserte meg, før jeg fikk lov til å begynne. Så da begynner jeg!

Musikken på den nye Bluetooth-høyttaleren min kommer fra spillelisten «Halleluja Messias!», og er i bunn og grunn *utelukkende* Jesusmusikk. Jeg har ikke glemt Jesus altså, enda jeg har blitt forelska i en Person i Kjøtt og Blod. Personen min sier forresten at han ser meg som en søster i Kristus. På mange måter er vi ett, ham og jeg. Men han er likevel min Sjef og Mester. Han pleier å si at vi er Ett og at han alltid er sammen med meg, når jeg spretter rundt i verden og ser søt ut.

Så ja, vi har bedt som om verdens frelse avhengte av det. Egentlig har vi bedt om helbredelse for dem i livene våre som trenger det. Vi har bedt for de vanskeligste elementene i mitt liv, de som har voldt størst skade på min kropp og sjel. Ettersom Mamo-chan kan gjøre store tegn og undere, skal vi ikke se bort ifra at bønnearbeidet vårt vil høste god frukt.

Mamo-chan har gitt meg tillatelse til å dele noe som ble skrevet under bildet jeg linket til i forrige innlegg – etter at jeg postet det:

Person: De forklarte det egentlig i episoden hvor Cartman ble venn med Cthulhu. Kenny har en superkraft som gjør at hver gang han dør, føder moren til Kenny en ny Kenny som er en baby som over natten vokser og blir til den Kenny vi kjenner
Usagi: Hvilket gjør at både Kenny OG moren hans er superhelter [feirende emoji som blåser i en fløyte]
Person: Jeg vet ikke om det er sånn det fungerer, det er bare Kenny som bruker henne for å bli gjenfødt
Usagi: Det krever en kvinne for å føde et barn og det i seg selv er en superkraft. Den helligste av alle superkrefter :)
Person: Oh

Ummmm…. ja…. Dersom Kenny er et bilde på En som er gjenfødt…. så… emmm…. er Cartman et bilde på… ummmm…. Trump. Unnskyld. Cartman er søt og sånn, men man kan ikke si han er en spesielt sympatisk karakter. Eller? Har dere sett episoden hvor uttrykket «Respect my authoritah!» kommer fra Cartmans munn gjentatte ganger? Er det bare jeg som føler Trump er litt der? Unnskyld! Vel, uansett. Dere vet kanskje ikke hvem ‘Cthulhu’ er engang? Ikke en sympatisk karakter på *noen* måte. Men heller ikke en karakter som får spalteplass på denne bloggen. Så enkelt er det.

Jeg har *ingen* tanker om hvor disse innleggene vil føre meg. Virkelig. Jeg vet at mye av det jeg skriver fremstår ganske sprøtt. Virkelig. Men når alt kommer til alt, så har jeg lagt mitt alt, hele meg, mitt liv og min vei – i Guds hender. Jeg har bestemt meg for å stole uforbeholdent på ham. Fordi han er god. Han er også fryktinngytende. Men fordi jeg er tryggere enn Kengurubabyen i Kengurumammas mage, eller som Kaninen i Guds hender, antar jeg resultatet blir et bra ett.

Skal jeg avslutte, altså? Javel. Med disse ordene: God Påske!

Vi er ikke ferdig.

Ok.

Er du redd?

Litt.

Hvorfor det?

Fordi… Cthulhu.

Du er redd fordi Satan sitter på skulderen din og lurer deg til å tro at dette kan bli noe annet enn perfeksjon?

Ja.

La meg få si noen ord. Ok?

Ok :)

Jesus sier
Det tar ni dager å bygge en ny Verden. Den jeg laget på seks dager var ikke god nok. Denne gangen ønsker jeg intet annet enn perfeksjon. Det er ingenting å frykte – for noen av dere. Gitt at dere *vender om* og vender blikket mot Jesus. Så dere bildet Usagi delte sammen med teksten i vårt forrige innlegg? Legg merke til hva jenta på bildet har i pannen. Da Mamoru lurte på om bildet Usagi hadde brukt var det han hadde sendt henne da de akkurat var begynt å snakke sammen, sa hun ja. Så sa hun:

Usagi: Du sa det var meg
Usagi: Hun har til og med askekorset i pannen
Mamo-chan: Ja det har hun
Mamo-chan: Det er nydelig
[Usagi sender Mamo bildet vi deler med denne teksten]
Mamo-chan: Når var dette
Mamo-chan: Askeonsdag
Usagi: Askeonsdag naturligvis
Usagi: I Tronheim
Mamo-chan: Det er vakkert
Usagi: Trondheim min pilegrimsreise
Mamo-chan: Hva betyr det
Usagi: Askekorset?
Mamo-chan: Ja
Usagi: Det er hva som beskytter oss fra pesten
Usagi: Korona-chan
Mamo-chan: Ah

Det var alt.

- Oss