9. apr, 2020

Kompromitterende detaljer

Har jeg fortalt dere at jeg egentlig ikke *aner* hva jeg driver med? Helt ærlig. Jeg setter meg ned for å skrive, og så kommer ordene til meg. For å klare dette, er jeg nødt til å ha det helt stille i hodet mitt. Og så vil jeg, ord for ord, få en tekst levert til meg. Sånn har det vært i mange mange år, og jeg kan nesten ikke huske hvordan det var *før* tekstene mine ble til på denne måten. Men jeg har likt å skrive hele livet. Da jeg gikk på videregående skrev jeg to ganske omfattende oppgaver. Den ene handlet om å leve i ulike tider. Den andre handlet om… logisk nok… prostitusjon. Jeg fikk beste karakter i klassen på begge *skryteskryte*

Men jeg skulle ikke skryte, altså. Jeg bare… ja… får beskjed om å dele ulike detaljer om meg selv, om livet mitt og om erfaringer jeg har gjort – etterhvert som jeg gir meg til kjenne. Jeg sa til en klok dame at det er ‘reisen’ som er Målet. Og nå gir den uttalelsen mye mer mening enn den har gjort – mens jeg fortsatt var på ‘reise’.

For det viser seg at nå, mens jeg nærmer meg Destinasjonen mer og mer, kommer alle mine erfaringer og opplevelser til nytte. Litt som i boken/filmen ‘Slumdog Millionaire’. Den handler om en fattig gutt fra slummen i India som på grunn av magisk inngripen klarer å sikre seg en plass i Indias versjon av ‘Hvem vil bli millionær’. Gutten har igrunn ikke noen formell utdannelse. Det bare viser seg at alle spørsmålene som stilles, kan han svaret på. På grunn av dyrekjøpte erfaringer gjennom et meget vanskelig liv. Hva vinner han? Både masse penger og Sitt Livs Kjærlighet.

Spoti svarer meg med ordene: I like it, I like it, I like it, I like it, I liiiiiiiike it!

Jeg og Mamo-chan har brukt mye av dagen på å be sammen. Dessuten har vi hatt en videosamtale som varte lenge. Det var så fint. Han delte mer om seg selv, og jeg følte meg veldig heldig som får kjenne ham på en slik måte som jeg gjør. Jeg følte meg litt som Kvinnen i Lukas 10:39. Hvilket…. gjør at jeg nesten må nevne noe som skjedde her om dagen. Mamo-chan har lagt seg, men dette er mer mellom meg og Gud – sier hun til seg selv. Og vet Mamo egentlig ber henne spørre ham før hun deler ‘compromising details’. Men jeg fikk lov til å dele det med presten, så da tillater jeg meg selv å dele det med dere også.

Det er bare det at jeg ikke husker det. Jeg får lytte – så vil det vel komme til meg.

Ja! Vel, vi sender hverandre bilder av alt mulig rart. Denne dagen hadde jeg tatt screen shot av mobilskjermen min for å vise ham… ehm… noe. Hva det er kan jeg ikke si, for da risikerer jeg å bli tvangsmedisinert. Vel, uansett da. Idet jeg sendte ham dette bildet, sa Spoti ordene: Who’s afraid of one thirty-eight? (Hvem er redd for en trettiåtte?) Det er slutten av en sang… som… vel faktisk begynte å spille akkurat nå som jeg skriver om den – beleilig nok. Dere kan høre den her. Spoti sier disse ordene, og etter noen øyeblikk legger jeg merke til klokkeslettet øverst i høyre hjørne på skjermbildet. Dere gjetter det nok: 10:38. Dette tallet svarer til denne bibelteksten: Apostlenes gjerninger 10:38. Som jeg i tillegg fikk lov til å dele sammen med bildet av Mamo-chan som jeg delte på facebook for noen dager siden.

Æsj jeg skulle gjerne fortsatt. Men nå skrur jeg meg av og klarer ikke tenke med hverken hjernen eller Hjertet. Hun sier med andre ord at hun må sove. Det var alt for nå!

- Usagi