11. apr, 2020

Som en klokkemaker

Ja hei! Jeg har gode nyheter. Men bare vent litt…….. jeg må sjekke om det er greit at jeg deler det.

*Usagi konfererer med Speilbildet sitt*

Joda, Gud sa ja – så da jeg free to go. Først av alt vil jeg dele min nyeste stolthet. Denne siden på AndreaMessiah. Her vil alt jeg produserer av ‘kunst’ legges ut. Jeg klarer ikke helt å se meg selv som den store kunstneren enda. Jeg sitter fortsatt fast i tanker om *alle andre* som er så *uendelig mye mer talentfulle* enn meg. Med *alle andre* mener jeg egentlig én Person. En Person Jesus har sagt jeg skal slutte å tenke på – at vedkommende ikke kjenner Ham slik jeg gjør – slik Han egentlig er – slik hele Verden vil bli kjent med ham, ganske snart. Men når og hvor og hvordan – det nekter han å fortelle meg.

Men altså. Joda. ‘Jesus’ er et vidt begrep. Én person kan vel ikke være Jesus. Det virker rart. Når vi alle er en del av Kroppen Hans. Vel, mange er en del av Kroppen Hans. Hvilken del er jeg? Det snakker vi ikke om.

Jeg vurderte å dele et annet bilde sammen med denne teksten. Men jeg tror ikke det er noe som skal proklameres åpenlyst *riktig enda*. Dette innlegget delte jeg forresten i en gruppe på facebook om ‘Q’ i går. Gruppen heter ‘Q på norsk (Q in Norwegian)’. Det som var litt søtt, var at en Person kommenterte på posten med et bilde av en svart t-skjorte med en Q på. Hva gjorde jeg? Tok bilde av min egen Q-trøye (og gjorde bildet litt ekstra søtt). Den jeg har hatt liggende i skapet i flere år. Kanskje til og med siden før jeg visste hva ‘Q’ var. Tanken var: «I’m the Queen!»

Jada. Hva har jeg gjort siden sist? Jeg har ryddet og vasket. Jeg har puttet det neste jeg skal sende i posten til Mamo-chan i en sort papirpose fra butikken Norske Bunader på Smestad. Hvorfor i alle dager sender jeg ham en slik pose? Fordi Mamo-chan har en sær interesse for Norge og norsk kultur. Skal jeg sende ham en halv kilo brunost, også? Neida, jeg tror jeg heller tar osten med meg i Amerika-kofferten min, når jeg drar og besøker ham. Tiden kommer – I feel it in my Code.

Speaking of Cheeses. I morgen kommer Bestevenn hit for å rengjøre huset mitt. Jeg tror jeg skal la han gjøre alt. Fordi jeg er handikappet. Neida. Vi er et godt team, han og jeg. Vi kan nesten strekke den så langt som å si at vi er to kropper, én sjel. Joda.

Jeg må nesten nevne hvorfor jeg kaller den største kofferten min for Amerika-kofferten. Det er fordi… jeg vet ikke… den eneste gangen jeg har brukt den, var da jeg var i Amerika. Dette var i 2014, sammen med Bestevenn. Hvor var vi? I Florida –  The Sunshine State. Hva skjedde der? Noe skikkelig, skikkelig kjipt. Jeg havnet på et sykehus hvor ingen skjønte hva jeg sa. Jeg lå inni en sånn sykehus-maskin og ristet fordi jeg ikke klarte å slutte å gråte. Jeg syntes så fryktelig synd på meg selv at dere aner ikke. Men jeg tror den tid er forbi, altså. Den tiden hvor jeg gråter fordi jeg synes så synd på meg selv. Nå gråter jeg igrunn bare fordi jeg er så overveldet og takknemlig over hvor uendelig GOD Gud viste seg å være.

Spoti spiller min favoritt-salme. Ok det er ikke sant. Denne er på andreplass. Hvilken da? Deg Å Få Skode. Tenk å få skode Herren, da. Det har jeg lengtet etter i ti år. Det har vært ti år av trengsler. Trials and Tribulations kalte Mamo-chan det i går. Et uttrykk jeg aldri hadde hørt før, fra noe menneske. Jeg spurte om det fantes et sted i Bibelen hvor akkurat det uttrykket finnes. Da kom det umiddelbart en lang rekke skriftsteder om Trengselstidene. Det var bare det at ingen av skriftstedene hadde akkurat den ordlyden. Grunnen til at jeg spurte, var fordi Gud har brukt det uttrykket i min virkelighet. Helt i starten av Koronapolypsen delte jeg en YouTube-video på face hvor en av de søteste menneskene jeg kjenner synger en nydelig sang. Jeg ble bedt om å signere posten med: «Songs for Trials and Tribulations».

Men jeg har et poeng, altså. Det caliopende elementet. Jaha? Skal jeg dele noe fra bloggen jeg skrev sist jeg Himmelspratt, altså?

‘Noe’?

Jeg har ikke vært inne på den nettsiden på flere år.

Kanskje tiden er inne for å sjekke den ut?

Javel.

*Usagi går inn på bloggen hun skrev under sin forrige Himmelsprett*

Nei altså den er sprø. Ikke nødvendigvis med ‘liten g’. Men jeg deler ingenting derfra. Det eneste jeg gjorde, var å fjerne ett av innleggene. Dette skrev jeg høsten 2016, mens det pågikk en kamp på amerikansk jord mellom en mann og en kvinne. Innlegget fikk tittelen Trumpster Dumpster, og var – beleilig nok – illustrert med et bilde av en søppelkasse med ansiktet til… umm… ‘Cartman’ på. Jeg avsluttet innlegget med ordene: «We don’t like you!». Kanskje det at innlegget nå er fjernet, vil gjøre en eller annen forskjell?

Joda. Jeg skal avslutte. Ved å si noen ord om bildet jeg deler med denne teksten. Husker dere her om dagen, da jeg delte en engelsk tekst på en rosemønstret bakgrunn? Dere kan se innlegget her. Teksten var forøvrig:

Dismiss the invisible
By giving it shape
Like a clockmaker fixes time
By keeping the gears in line

Dette handler om å fjerne den skjulte fienden – Cthulhu – ved å peke på hvor utrolig *synlig* han egentlig er. Med det rette Øiet. Mer om dette kommer, jeg lover. Uansett da, teksten er fra en sang som heter I’ll Keep You Safe av en artist som kaller seg Sleeping at Last. Har jeg nevnt at jeg faktisk er trøtt når jeg går og legger meg, nå som jeg har en Mamo-chan? Det er første gang gjennom et helt liv. Mamo har sagt oppriktig unnskyld for det. Jeg antar mine insomnia-netter virkelig er et minne fra fortiden. Ja, og så synes jeg det er veldig illustrerende at Jenta på bildet har en paraply. For er det ett bilde som har gått igjen, all den tiden jeg har kjent Jesus, så er det at jeg er under Hans Paraply. Mer om det kommer også. Bildet var det en nydelig og herlig venninne som sendte meg tidligere i dag.

Ok jeg klarer ikke mer. Får bare legge meg og fortsette med månebarningen i morgen… ehm… idag. Klokken er 5. Jeg deler denne først. Mamo-chan hadde delt denne artikkelen på sin facebook-profil idag. Og jeg fikk lov til å dele den med dere. I går snakket Bestevenn om akkurat dette. At i USA kan man faktisk skille ut en stat og *lage sitt eget land* uavhengig fra resten av Babylon. I Mamo-chans land tror jeg det bare vil være søte og anstendige damer. Men jeg vil være den søteste av alle – for jeg er dukken hans. Akkurat.

- Usagi