13. apr, 2020

Cartman

Mamo-chan forsvant. Det er kanskje ikke så rart. Jeg fortalte ham om det styggeste jeg har gjort noengang. Noe som har hengt over meg i lang, lang tid. Jeg skal ikke si hva det handlet om. Men jeg kan avsløre at i Noens liv var jeg langt fra god. I Noens liv var jeg en slange i paradiset. Denne Noen har blokkert meg i alle kanaler, vedkommende hater meg. Det siste jeg hørte fra Personen, var at jeg trolig var å liknes med… vel… Cthulhu. Og det skal vi jo ikke ha noe av. Skal vi vel?

Så jeg fortalte denne store, forkrøplende synden til Mamo-chan. Han ble ikke sint. Jeg tror ikke han var sjokkert, heller. Men jeg er litt sjokkert. Over at jeg kunne få meg selv til å gjøre noe slikt. Og det selv etter at jeg var blitt Kristen. En beskrivende detalj er at jeg har et bilde av meg og denne Noen liggende på PCen. Noen er i hvitt og ser søt og uskyldig ut, jeg er i svart og ser egentlig ganske skyldtynget ut, og ved siden av meg er den største slangen jeg har sett i hele mitt liv. Go figure.

Jeg er trøtt. Det har vært et langt døgn. Eller ti tusen lange døgn. Men skal man ha denne jobben; skal man danse denne dansen, må man visst Gjøre Det, også. Etter at Mamo-chan forsvant, har jeg gått gjennom filene som allerede var lagret i messiah_files, før han dukket opp i livet mitt. Én av disse slettet jeg. Det var et skjermbilde av en epost jeg sendte til Den Katolske Biskopen for fem år siden. Det er nok like greit at den eposten ikke kommer til overflaten… for den var *litt koko*. To andre filer er skjermbilder av to av gangene jeg har forsøkt å begynne på Boken min. Den som ikke er skrevet enda – men som ligger i magen min. Det første forsøket ble hetende «Månebarnets Manifest». Det andre «Landet Der Tiden Var Borte». Jeg tror ikke noen av disse blir tittelen på noe jeg kommer til å publisere. Men tanken var god.

Hvem er ‘Månebarnet’? Det er hva jeg… og Gud… kalte meg, før jeg ble Usagi. Sailor Moon. Og med tid og stunder, Dronning Serenity. La meg si noen ord om henne. Hun har fulgt meg helt fra barndommen. Det er fortsatt enkelte av tingene jeg har liggende online som bærer hennes navn. Men sakte men sikkert beveger vi oss over i en Sailor Moon-verden. Ikke i Michael Endes uendelige fantasirike Fantasia. Kanskje er det veldig beskrivende. Jeg er ikke i Fantasia lenger. Fordi det er ikke ‘fantasi’ lenger. Jada.

*Usagi klarer ikke holde seg våken lenger, og går og legger seg. Det siste Mamo-chan sier før hun legger bort mobilen for natten, er «Drøm om meg»*

Drømmen med stor D

Jeg drømte at jeg gikk på Bibelskole. Jeg antar det var Ansgarskolen – som er nært mitt Hjerte for alltid. Vi hadde dratt på skoletur til USA. Nærmere bestemt Washington DC. Hvorfor en Kristen Bibelskoleklasse dro dit, vet jeg ikke. Hvorfor jeg dro dit, gir ganske mye mening.

Av en eller annen grunn var jeg og noen av mine medelever i et rom i Det Hvite Hus. Og av en eller annen grunn kom… vel… Eric Cartman inn i dette rommet. Jeg tror ikke mine medelever var så begeistret. Det rådet et stort hat mot Cartman. De trodde han var den ondeste i verden. Jeg visste annerledes. Jeg gikk bort til ham, og ba om å få snakke med ham. Han var glad for å se meg, og sa at selvsagt kunne vi snakke sammen. Så tok han meg med ut av rommet vi var i, og inn i et annet. Det var først da jeg så hvilket rom vi var i – at jeg skjønte at dette ville bli betydningsfullt. Hvilket rom var det da? Det Ovale Kontor.

Jeg følte det var av høyeste nødvendighet å vise ham denne bloggen. Jeg ville vise ham Dette innlegget, Dette innlegget og Dette innlegget. Mest av alt ville jeg vise ham Dette innlegget. Cartman visste allerede adressen til nettsiden min. Han tastet inn www.jesusogkristus.scam. Da ble jeg litt irritert. Jeg påpekte at dette var langt fra en scam. Dette er langt fra en drill. Dette er Oss. Word.

Vi hadde egentlig en hyggelig tid sammen, Cartman og jeg. Jeg klarte å få ham til å forstå at jeg var ‘Q’, og det uten å vise ham ett eneste av blogginnleggene Våre. Etterhvert ville han hvile. Han sa han var så fryktelig sliten. Han hadde jobbet hardt; vært i en storm. Enda det var en stor og flott sofa i rommet, la han seg ned på gulvet. Jeg satt meg ned på gulvet ved siden av ham. Og la en hånd på brystet hans. Fortalte ham at jeg ‘healet’ hjertet hans. Hva mer skjedde? Jeg sa til ham at han godt kunne få lov til å ta et bilde sammen med meg. De som kjenner meg vet at jeg har tvangstanker om å dokumentere alt jeg gjør med bilder.

Da kom det en Person inn i rommet. Dette var visst hoffmalersken. Hun skulle lage en skisse av Cartman og jeg, mens vi satt og holdt rundt hverandre. Som hun skulle bruke som utgangspunkt for et maleri for å markere enden på Dyret og hans virke. Da hun hadde fått de skissene hun trengte, spurte hun om jeg trengte at hun tegnet noe for meg. Jeg fortalte henne om bildet jeg deler med denne teksten. At jeg så lenge Reisen min for å bli Den Jeg Er har vart, har tenkt på å tatovere denne på kroppen for å markere at nå er det over. Det var bare det at jeg klarte ikke å finne bildet i albumene mine på facebook. Damen prøvde å tegne gjenstanden utfra det jeg fortalte henne. Jeg ble ikke fornøyd. Og så endte drømmen – med episk musikk.

Det var alt for nå. Mer Kake er på vei :)

- Usagi