18. apr, 2020

Andrea av Stabekk

Jeg skrev et innlegg på den engelske nettsiden min. Men jeg turte ikke dele det på face. Fordi Mamo-chan forsvant før han kunne gi meg sin godkjenning. Dermed satt jeg i noen timer og var *skikkelig skikkelig stressa*. Fordi enkelte av tingene jeg skriver om er *stikk i strid* med hva jeg tidligere har uttalt meg om. Både på blogg og i ‘det offentlige rom’. Så istedet for å dele innlegget som *meget mulig* knekker ‘koden’ for… jeg vet ikke… noe som er i ferd med å ta slutt, kanskje – gjorde jeg noe annet. Jeg tok utgangspunkt i skissen jeg laget i går (tror det var i går, iallfall), og laget en ny skisse. Der ble linjene litt tydeligere og uttrykket bedre. Jeg nærmer meg *noe* som skal vise dere Hvem Vi Er. Iallfall noen av Oss.

En Kake trenger mange ingredienser, og dette bildet er kanskje en av de viktigste ingrediensene. Men hva vet jeg? Det er ikke som om det er jeg som lager Kaken. Eller? Gud sier forøvrig at jeg er Kaken. Han sier jeg er ganske mye. Jeg sier stort sett bare ‘takk’ og sitter der og er litt overveldet over hvor *skjønn og herlig* han er.

Vet dere hvilken sang som går på repeat på Rålis? ‘Rålis’ er visst navnet på høyttaleren min. Det er sangen jeg har delt flere steder de siste dagene. Denne – som heter noe så enkelt som Back From The Dead. Rålis spiller sangen på høyeste volum og jeg spretter som en gærning rundt i Minihimmelen. En annen sang jeg blir *skikkelig skikkelig* glad av, er denne. Den heter noe så enkelt som God Is A Dancer. Til en av mine gode venner skrev jeg, for noen evigheter siden, at når Denne Tiden er over skal vi danse som vi aldri har danset før. Jeg gleder meg veldig til å se ham, og alle dere andre. Og til å dele min Verden med dere.

Personlig lever jeg i en virkelighet hvor alt som skjer føles som små gaver fra Sjefen min. Han som gav meg denne Jobben. Dette skjedde idag, etter at jeg klarte å *presse frem* skisse nummer to av fem (okay?) før jeg begynner på Bildet. Som skal redde verden (okay?)…..!(?)

Jeg skulle gå i butikken som ligger 150 meter fra Huset mitt. Jeg var stressa og irritert, og derfor funket ikke beina. Dermed satt jeg meg på benken utenfor Bakeriet over gata. Jeg satt der og snakket med Mamma, i én av hennes magiske skikkelser. Da jeg følte jeg var *på rett sted mentalt* gikk jeg til butikken. Men der var det så lang kø at jeg snudde i døra. Istedet krysset jeg gata, for å gå på bensinstasjonen. Ettersom jeg er handikappet og må rasjonere på skrittene, krysset jeg veien midt i den såkalte ‘rundkjøringen’ (det er en Bærumsk greie har jeg fått inntrykk av). Inne på bensinstasjonen får jeg beskjed om at jeg må kjøpe det jeg skal ha og komme meg ut; at han som jobbet der var i ferd med å stenge. Jeg kjøpte det jeg skulle ha, og kom meg ut. Men ta det med ro, jeg var høflig og hyggelig.

Så krysset jeg veien igjen, uten å tenke på overgansfelt og trafikksikkerhet. Fordi jeg er handikappet og må rasjonere med skrittene. Det er faktisk sant. På dårlige dager må jeg vurdere om noe er 20 meter unna eller 50 meter unna – for å i det hele tatt komme meg dit jeg skal. Men andre dager (stort sett de dagene jeg er ute og går med Bestevenn; han som er min Bro) kan jeg gå så mye som 6000 meter – på noen timer. Ja, det skjedde for noen uker siden. Og jeg lover dere. Den avstanden er så langt jeg har gått på *ett helt år* de siste årene. Det har telefonen min fortalt meg, da den har registrert hvor mye jeg har beveget meg til fots iløpet av et helt år, de siste årene.

Uuuuuansett da. Jeg gikk til Parken min, og overhørte Noen snakke om at Korona ble *utrolig mye bedre* fra i går til i dag. Det lover godt, gjør det ikke? Ja, så satt jeg meg på Benken min, drakk iskaffen min og ringte Bestevenn. Vi snakket om alt mulig, men det jeg husker nå var sopp, Frognerseteren og Smestadkrysset. Ehm joda. Og fyrverkeri. Ja, jeg fortalte ham en historie fra Livet mitt. Skal jeg dele den med dere også, altså? Javel…..

Dette skjedde i 2017, før jeg var så *lammet av flyskrekk* at jeg aldri dro noe annet sted enn til Bergen med tog. Min mor, min søster og jeg dro til…. ummm… Italia. Fordi det er landet i mamma sitt hjerte. Vi landet, sov på et hotell i nærheten av Fiumicino (hovedflyplassen i Roma) og våknet neste morgen. Det var bare det at jeg sov ikke ett sekund. Sånn var livet mitt før Livet mitt. Nå sover jeg hver natt og det er så deilig å faktisk være trøtt når jeg går og legger meg. Mamo-chan har bedt om unnskyldning for at jeg har vært nødt til å ha det slik hele livet. Jeg antar den unnskyldningen gjelder *mye mer* enn bare søvn. Jeg skal ikke skrive om alt som skjedde den første dagen i Italia i 2017, altså. Jeg har allerede nevnt det på denne Bloggen. Men to ting må jeg nevne. En: At noen kalte søsteren min for ‘datteren’ min. Jeg ble så sint og så satt ut at det la en demper på humøret mitt i mange år. Hun ser faktisk ikke ut som hun er så mye yngre enn meg. Og jeg var jo Måne-barn. Det plaget meg grenseløst.

Nå kommer det en digresjon. Fordi jeg ikke klarer å følge en tråd uten å snakke meg bort. Men det er for en god hensikt. Den neste Sydenturen jeg og mamma og lillesøster hadde, var i februar dette året. Det var *så godt som* første flytur helt siden Italia 2017. Med unntak av en kort tur til Tromsø med faren min samme sommer. Det var for å besøke Klosteret som ligger der oppe. Men det var iallfall en digresjon. Unnskyld, jeg skal prøve å holde tråden. Ja, så på Sydenturen vi hadde i februar dette året ba jeg for lillesøster. Fordi hun er en av de som kanskje er litt ekstra utsatt, når Korona viser seg å være farlig. Når eller hvis eller uansett, ja.. hun er min favorittperson i hele verden, og om hun skulle forsvunnet ville halve hjertet mitt forsvunnet med henne. Dette sa jeg til Gud. Hva sa Gud? Han ba meg åpne Bibelen et sted. Hvor da? Tror dere jeg husker det?! Det var iallfall der Jesus sier: «Din tro har frelst deg, din datter er helbredet».

Ja, så var det denne turen i 2017 igjen. Første dagen i Italia som var den *mest surrealistiske dagen så langt i livet*. Hva skjedde? Så mye at dere nesten må finne innlegget om det her på Bloggen. Jeg sier som Mamo-chan: Be My Guest. Dagen endte iallfall med at vi ankom Stedet vi skulle være den neste uken eller ti dagene. Etter sikkert tolv timer i bil med diverse stopp på de *merkeligste* steder. Det merkeligste var likevel der vi spiste middagen vår – idet solen gikk ned over Venus-tempelet. Og det sier egentlig ingenting om hun som skulle la oss bo huset hennes men uten vann i bassenget for der hadde en rotte dødd… eh? Nå må du skjerpe deg, Mamma.

Jeg ler litt fordi Mamma bare skrøner med dere. Alt det jeg skriver om her er faktisk ting som har skjedd i livet mitt. Og *den mest surrealistiske dagen så langt i livet* endte med at jeg og mamma og lillesøster ankom hotellet hvor vi skulle bo. Idet vi blir låst inn i leiligheten vår, begynner *det mest spektakulære fyrverkeriet jeg har sett i hele mitt liv* å lyse opp himmelen over Napolibukta. Til mannen som fulgte oss til leiligheten sa jeg disse ordene: «Du vet det der er fordi Vi har ankommet?». Han så på meg, nikket og smilte litt lurt.

Men tilbake til Dagen i Dag. Jeg snakket med Bestevenn på telefon, sa til ham at jeg var kald og ville gå tilbake til Huset mitt. Jeg beveget meg mot gangveien langs togskinnene og kjeftet litt på Gud fordi jeg går rundt og er… ummm… jada… og så er det ingen som vet det. Hva gjorde Gud? Han sørget for at en Venn – en svart katt jeg ble oppmerksom på mens jeg snakket med Bestevenn noen minutter tidligere – kom bort til meg. Hun så på meg, mjauet, og jeg satt meg ned. Jeg tror jeg sa noe hyggelig til henne også. Hun kom bort til meg, lot meg klappe hodet og halsen hennes, og så strøk hun hodet sitt mot Stokken min. Den jeg alltid må ha med meg – fordi jeg er handikappet. Mamma sa at dette var en slags Luna, som er den svarte katten som sørger for at Usagi ‘blir’ Sailor Moon. Jada.

Litt lenger bort på gangveien møter jeg på min gode nabo. Han jeg har hatt et bønnefellesskap med sammen med to andre gode venner. Han her bor i Blokken min, og er veldig veldig veldig Jesusfrelst. Vi ble sittende ganske lenge på en benk og prate. Det var naturligvis Kristus som var samtaleemne. Skal jeg dele det med dere også? Nei – det får være noe jeg sparer til senere. For nå var plutselig Mamo-chan online og gav meg sin godkjenning til å dele innlegget jeg linket dere til innledningsvis. Det var alt – God Påske!

- Usagi