19. apr, 2020

Dette er Historien om......

Det siste jeg sa til Mamoru før jeg gikk i dusjen, var dette: #tooblessedtobestressed. Bestevenn, han som er min Bro, delte en snap i en gruppe jeg *endelig* fikk bli med medlem av, før jeg tok kvelden igår. Gruppen har et helt *hysterisk morsomt* navn – dersom man ikke er ‘easily offended’. Jeg skal ikke si hva gruppen heter, men det var av alle folk jeg som gav gruppen navnet. Jeg var hos en annen Person som *alltid* har vært svært viktig for meg, og var… ummm… lettere påvirket av noe. Hva da? Neinei, det var ikke rødvin, altså. Ok, joda det var det. Ja, så jeg gav Gruppen det politisk ukorrekte navnet, og så slettet jeg meg fra gruppen. Og har mast på Bro om å få bli medlem helt siden dette skjedde. Det er mye rart som foregår der, har jeg skjønt. Nå er jeg i ‘det gode selskap’ – og her skal jeg forbli.

Jeg har sluttet med alkohol på livstid, altså. Det er sant. Jeg fikk en ‘bot’, skjønner dere. Min Katolske prest, veileder og skriftefar, gav meg boten at jeg ikke skulle røre alkohol noengang igjen – fordi de eneste gangene jeg kom og skriftet sånne synder som ikke passer seg for en som er gift med Gud – var når jeg hadde drukket alkohol. Vel uansett, Bro delte snap i Gruppen i går. Og det var av hans nye spikermatte. Han kalte den ‘nirvanamatten’. Men i hodet mitt leste jeg ‘nirvananatten’. Sånn gjør Gud noen ganger. Får meg til å lese ord og setninger som *helt andre ting* enn hva det egentlig står skrevet. Dette var én bokstav forskjell, men i nedtegnelsene mine har jeg en rekke eksempler på fiffige måter Gud har brukt dette søte virkemidlet når han har kommunisert med meg.

*Usagi går og henter kaffe* *Usagi går inn på kjøkkenet og ser at hun ikke skrudde på kaffetrakteren* *Usagi blir ikke stressa og tror at hele virkeligheten hennes faller i grus og at hun vil tvinges til å gjøre ting folk ikke skal gjøre – noen gang – på grunn av en slik liten glipp* *Usagi kan ikke fortelle hva dette er, fordi hun da vil bli tvangsmedisinert*

Jeg ler. Jeg tror jeg har overvunnet et stort hinder. Og jeg tror kanskje innleggene mine kommer til å være litt mindre random og usammenhengende heretter. Men hva vet jeg – det ikke jeg som fører Pennen. Mor Teresa har sagt, en gang, disse ordene: «Jeg er en penn i hendene til en god og kjærlig Gud, som sender et kjærlighetsbrev til verden». Vel, jeg husker ikke om det var *akkurat det* hun sa. Men noe slikt var det. Og jeg tror muligens jeg har delt en meme med dette sitatet ett eller annet sted online *KremtInstagramKremt*. Jada.

Ja, så hva har skjedd i dag? Tror dere jeg husker det?! Jeg vet at jeg og Mamoru snakket sammen både på chat og videochat. Og så snakket jeg på telefon med faren min. Jeg fortalte ham om turen jeg gikk på hjemstedet mitt i går. Jeg fortalte spesielt om hendelsen hvor jeg møtte en svart katt. Jeg føler det er nødvendig å utbrodere akkurat dette – og hva pappa sa da jeg delte det.

Ok, så som jeg nevnte så satt jeg på Benken min og snakket med Bro. Det var da Katten dukket opp. Jeg avbrøt Bro i det han snakket om, og utbrøt: «ÅÅååå, jeg møtte en Venn!». Han sa: «Jaha?». Og da sa jeg at det var en svart katt. Jeg husker ikke hva Bro sa da. Ja og så la vi på etter en stund, og jeg gikk – på føtter som ikke sviktet – mot den lille gangveien langs jernbanen. På vei over bilveien kjeftet jeg på Gud fordi jeg synes det er *skikkelig skikkelig kjipt* å gå rundt på Stabekk og bare prate med et veldig begrenset utvalg av mennesker. Å bevege meg ut kun for å gå på Kiwi. Vel, det var bensinstasjonen over gata i går. Jeg kjeftet på Gud fordi jeg lengter etter Mamoru, og fordi jeg har vært på vandring, i tiår virker det som, på føtter som ikke bærer meg og med mennesker som ikke forstår meg. Jeg konkluderte utblåsningen min med: «Kan jeg ikke bare få snakke med *Noen*???!!?!» Og da dukket Katten opp.

Det var en lang digresjon som jeg egentlig delte i går, også. Men det var for å dele hva pappa, han som heter… neinei, det kan jeg ikke si…. vel jeg husker ikke hva han sa. Jeg får gå og hente kaffe, kanskje det blir litt lettere da.

*Usagi krysser fingrene for at kaffen faktisk har manifestert seg nå*

Jada! Så det pappa sa var at Mamoru hadde manifestert seg i form av Katten. Jeg forklarte at Katten som igangsetter Usagis *magiske* virke i Sailor Moon, Serien vi alle burde fordype oss i, er en Kvinne. Og at hun bærer navnet Luna. Det betyr ‘måne’, bare så det er sagt. Men det burde dere vite. Hva mer sa han? At jeg måtte passe på så innleggene mine ikke ble usammenhengende og vanskelig å følge. Jeg skal gjøre mitt beste, altså. Jeg føler det er nødvendig å dele noe med dere – skal dere lese *noe som helst* av det Vi har skrevet. Det var Gud, i natt, som ba meg dele denne Bønnen på *begge bloggene mine*. Jeg var ganske bekymret, skal jeg være ærlig, da jeg leste den. Fordi jeg trodde den handlet om meg. Men både Mamma, Pappa og Mamoru sa at det ikke var tilfelle. MANASSES BØNN er et verktøy til dere – Omnes Populi – for å bli *verdige til å lese disse nedtegnelsene*. Jada.

Har dere lest den? Ektefølt og med hjertet? Ja, da er du velkommen til å bli invitert inn i Narnia. I går, egentlig i natt, gjorde jeg ett av albumene mine hvor jeg med nærmest OCD-aktige impulser dokumenterer *alt jeg gjør* på facebook, offentlig. Slik at dere kan få et bilde av hvordan livet mitt har vært – de siste ti årene. Vekslende mellom Himmel og noe som ikke er like hyggelig. Men jevnt over har jeg hatt det bra, altså. Jeg har jo hatt Jesus. Han er skjønn og herlig og jeg synes det er så fantastisk at han har vært med meg gjennom all denne tiden. Selv før 11. august 2009 var han aktiv og virksom i livet mitt.  

Her er tre eksempler på hvordan Jesus har vist seg i livet mitt før jeg… ummm… jeg vet ikke. Ble gal. Man kan bare si det slik. En: Da jeg var sånn 9 år gammel, ble jeg skikkelig skikkelig forelska i en ung gutt. En gutt som var to år yngre enn meg. Vi var på samme sommerleir sammen med familiene våre. Men jeg var så håpløst sjenert at jeg ikke turte å spørre om verken adresse eller telefonnummer. Så vi skiltes med hjertesorg. Vel, jeg hadde hjertesorg i et helt år. Jeg ba til Gud – enda jeg ikke var spesielt troende på det tidspunktet. Noen hadde latterliggjort at jeg ba til Gud, faktisk. Noen som pleide å kjefte på meg så mye og så lenge og så ofte at det har satt *store* sår både i kropp og sjel. En dag var vi en park i nærheten av der vi bodde, i byen jeg opprinnelig kommer fra. Og denne Noen hadde ropt på meg for å få meg til å komme bort til der vedkommende satt. Jeg gikk – på føtter som ikke sviktet – mot personen. Jeg var ikke handikappet på den tiden. Men motet sviktet. Så jeg ba til Gud om at personen *ikke måtte kjefte*. Personen så det, og spurte hva jeg gjorde. «Baaaaa du?», sa personen på et språk (en dialekt egentlig) det *suger* å få kjeft på. Jeg sa ja. Og da ble jeg spurt om hva jeg ba for. Jeg husker ikke om jeg svarte at jeg ba om at vedkommende ikke måtte kjefte. Men det var iallfall det jeg ba for. Hva svarte personen? Det var en form for latterliggjøring og kritikk, som gikk igjen i relasjonen til denne personen i oppveksten. Dette sørget for at alle tanker om å utforske Kristenlivet ble veldig begravet.

Nå de siste ukene har jeg bedt for personen, men mer enn noe har jeg bedt om at jeg ikke skal være hemmet av alt det vonde personen har påført meg. Jeg har bedt om å få lov til å tilgi – med både hjerte, sjel og sinn. Det er ikke godt å være sint og bitter. Det er ikke godt å ilegge noen skylden for alle ens problemer. Å gå rundt og gjøre mennesker i livet sitt til antagonister blir feil. For også disse er nødvendige i Det Store Bildet. Jeg er takknemlig for alt jeg har vært gjennom. Jeg er takknemlig for alle de som har bidratt til at jeg har hatt et skikkelig shitty liv. Fordi jeg ville ikke blitt Den Jeg Er om det ikke var for dere!

Digresjon over. Jeg fortalte om min første forelskelse. Han jeg møtte på Brennabu da jeg var 9. Vi møttes igjen ett år senere, på McDonald’s på Slependen. Helt tilfeldig. Det var egentlig ganske pussig, for jeg og min familie pleide ikke å spise der. Helt sant, da jeg var liten trodde jeg McDonald’s-logoen var et bananskall. Men vi bodde nå engang på Nesøya i Asker, og McDonald’s lå en kort kjøretur unna. Så en HappyMeal i ny og ne ble det likevel. Det tok lang tid før jeg fikk min første HappyMeal, og jeg følte meg litt *outsider* i klassen min på Nesøya skole. Fordi alle barna snakket om alt det kule de gjorde, men mamma var så *veldig veldig* annerledes fra de andre mammaene på Nesøya. Ikke at det er en dum ting – mange av de mammaene var… umm… nei, jeg skal ikke si det, engang.

Digresjon over. Etter å ha bedt til Gud i ett år om at jeg skulle få møte min første ‘store’ kjærlighet igjen. Ja, for det var kveldens faste bønn: «Kjære Gud, jeg ber om at jeg møter [navn] igjen». Det var alt. Jeg husker ikke om jeg sa ‘amen’ engang. Men det skjedde likevel. På McDonald’s Slependen, av alle steder. Han her var faktisk fra *et helt annet sted*, skjønner dere. Hvordan reagerte jeg? Jeg klarte ikke si et ord, engang. Men jeg fikk nå iallfall telefonnummer og adresse, og så ble vi *brevvenner*. Hvor søtt er ikke det!?

Men dette ble fryktelig langt. Jeg tror jeg får nøye meg med å dele denne ene detaljen om hvordan Jesus har vært aktiv og virksom i livet mitt allerede før 11. august. Og en siste detalj. Jeg antar det er greit jeg deler det med dere. Da jeg og Mamo-chan hadde vår videochat tidligere i dag, spurte han meg om hvor vi skal tilbringe bryllupsnatten vår. Dette hadde Gud allerede delt med meg, i form av at jeg leste teksten ‘ISS’ (når det stod noe *helt annet* skrevet) idet Spoti sang ordene «this is the story of a bride in white singing on her wedding day». Jeg sa til Mamo-chan, med en stemme som nesten ikke bar meg: «Jeg tror kanskje ikke vi kommer til å være på Jorden». Hva sa han da? «Hvorfor ikke?». Jeg svarte: «Jeg tror energiene den natten vil være så *intense* at det vil flippe Jordens magnetiske poler». Jeg husker ikke hva Mamo-chan sa da. Men joda. Det var alt.

- Usagi