21. apr, 2020

I LOVE YOU

Klokken er 21:38. Og dette er min historie. Dette innlegget vil trolig ikke være like langt som de innleggene jeg har skrevet de siste dagene. Jeg sier med andre ord at jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Om jeg klarer det, får bare Pennen vise. ‘Pennen’ er hun jeg kaller Mamma. Men hun har mange navn altså. Mange. I troen jeg bekjenner meg til, går hun under navnet Maria. Man kan kanskje strekke den så langt som å si at dette er historien om hvordan jeg og Maria ble én og samme person. Fortellingen om hvordan Maria kjemper mot en drage eller Dyret eller noe sånt, i verdensrommet eller noe sånt, kan på mange måter handle om Denne Dagen. Og jeg er så sliten at jeg tror jeg kommer til å dø. Men jeg tror ikke jeg kommer til å dø – noen gang. Det delte jeg på facebook idag også; i dette innlegget. Der har dere meg.

(Idet jeg skriver ‘der har dere meg’ sier Spoti ‘that is Who You Are’ – i de avsluttende og konkluderende tonene fra sangen WAYMAKER)

Og så begynner Spoti å spille sangen DAUGHTER av Sleeping at Last. Denne søkte jeg opp da stemmen til Gud ba meg søke etter nettopp ordet ‘daughter’ på Spotify. «This is your kingdom, this is your crown, this is your story. This is your moment don’t look down. You’re ready, born ready, and all you gotta do is put one foot in front of you. Our ceiling is your floor, and all you gotta do is put one foot in front of you». Å høre denne første gang føltes veldig godt. For tro meg – det var *få* som tenkte at jeg var ‘royalty’. Mens jeg skriver dette sitter jeg og har sporadiske gråtetokter. Dyret, dragen eller ‘systemet’ gjør det med meg. Denne påminnelsen om at jeg kan være noe annet enn Den jeg er. At ‘verden’ stemplet meg som noe sykt, noe som trengte å fikses, noe som måtte låses inne og til og med stikkes nåler i for å passe inn i ‘verdens’ forestilling om hvordan man skal være.

Men jeg har det fint, altså. Så lenge jeg puster med magen og kaster noen blikk på Maria som står oppå høyttaleren min. Det er her *sakens kjerne* er, sånn egentlig. Så lenge ‘systemet’ puttet nåler i meg, klarte jeg ikke snakke med Maria. Og nå vet jeg at jeg er kryptisk. Sannheten er at jeg har blitt tvangsmedisinert i mange år. ‘Systemet’ kalles ‘psykiatri’, og de har holdt meg fanget helt siden jeg *våknet opp* den 11. august 2009. Vel, det gikk noen måneder fra Gud plutselig var en del av virkeligheten min, og til de begynte å putte medisiner i meg. Men det tok ikke lang tid fra jeg ble gal til de rundt meg sørget for ni dager på USU på Blakstad sykehus. Det ble bare ni dager, fordi mamma fortalte meg at pappa hadde løyet, da han sa at dersom jeg ikke takket ja til plassen de tilbød meg på USU, kom ikke psykiatrien til å ønske å hjelpe meg noe mer. Jeg var redd og forvirret, og trodde vel at jeg trengte psykiatrien. Kanskje gjorde jeg det, også. Det skal sies at et helt år som pasient, noen år senere, virkelig var som et *langvarig retrett*, hvor jeg kunne dyrke kontakten med Jesus for alt det var verdt.

Vel, uansett. I dag har jeg møtt en veldig fin person som jobber i ‘systemet’. Og det etter å ikke ha forholdt meg til ‘systemet’ i mange uker. Ja, jeg har møtt henne. Men vi har stort sett snakket om hverdagslige ting som shopping og metafysiske og filosofiske drøftinger. På mange måter er jeg et paradoks. Ja, jeg *elsker* fine ting. Klær, sko og vesker, smykker og sminke. Men jeg elsker også Gud – som jeg anerkjenner som *hele Universet*. Det er en tilnærming som kalles Panteisme. At Gud ikke bare er en person utenfor vår verden som sitter og følger med på oss og griper inn fra tid til annen når vi trenger ham litt ekstra. I min virkelighet fins det *ingenting* som ikke styres av Gud. Idag da jeg var på min daglige handletur på Kiwi for å kjøpe iskaffe, gikk jeg forbi kassen på vei inn i butikken. Da var det *noen* som sa ordene «Andrea skal ha iskaffe». Personen sa det ikke til meg, men det ble sagt akkurat da jeg passerte personen. Personen vet ikke hvem jeg er, eller hva jeg skulle ha. Men i en virkelighet hvor Gud styrer alt og alle, skjer slike ting.

Jeg har mange eksempler på hvordan Gud holder på slik i livet mitt. Ett av disse skjedde for mange år siden. Da jeg fortsatt røykte sigaretter. Jeg stod og hadde en liten indre dialog. Tenkte med meg selv at jeg trolig kom til å miste hele skjebnen min, plassen min i Guds plan, Kaken min – og det endelige målet som er å bli Jesu hustru – dersom jeg ikke klarte å slutte å røyke. Akkurat idet jeg tenkte den tanken, var det *noen*, en random person, som sa disse ordene høyt: «Ingenting du gjør kan bryte vårt bånd». Klarte jeg å slutte å engste meg, med en slik forsikring? Nei, egentlig ikke. Men nå er jeg litt mer laidback, det skal sies. Jeg kjøper ikke sigaretter, men jeg tillater meg selv en snus fra tid til annen. Og jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å miste alle tennene mine og forspille hele skjebnen min dersom jeg gjør det.

Å alltid tro jeg blir vurdert, bedømt, målt og veid for å finne ut om jeg er skikket for denne Jobben, er nok den tvangstanken jeg har hatt mest problemer med. Idet jeg har skrevet den forrige setningen får jeg en kommentar på facebook. Det er min gode venninne Jenny som skriver disse ordene: «Oh det er jo ingen god følelse [emoji som kaster opp] ikke godt for deg.» Hun svarte meg ikke på *det jeg akkurat hadde skrevet*. Likevel kom kommentaren hennes til *akkurat rett tid*, for å vise dere hvordan PANTEISME I PRAKSIS fungerer.

Men jeg snakker meg bort. Jeg skulle fortelle dere om ‘systemet’. Men jeg tror jeg lar det bli med disse ordene: ‘Draken’ kan bare legge seg ned for å dø. Maria har kommet til verden for å bli, og Sønnen hun føder kommer til å stige opp på Tronen som denne Verdens rettmessige Fyrste. Nå skal jeg tegne skisse nummer tre av fem til Maleriet som skal redde verden. Til tonene for BACK FROM THE DEAD. Det var alt.

- Usagi

Ps: Bildet har jeg kalt 'Håpets Katedral'. You're welcome!