3. mai, 2020

Ved Himmelens Porter

Hei verden! Her kommer en hilsen fra... ummm... Crystal Oslo, sier Mannen min jeg skal skrive. Men jeg er egentlig ikke i Oslo, jeg er rett utenfor – helt på grensen, sånn litt vest for Oslo. Jeg befinner meg i en liten by med navnet Stabekk. Men Mannen min befinner seg i de forente stater av ummm..... jada. Joda. Han er i en stat som snart ikke er én av Statene, sier han. Når jeg skriver til dere om mennesker som styrer meg med titlene ‘Mamma’ og ‘Pappa’ er det egentlig bare to forskjellige deler av Kroppen til Mannen min. Men jeg skal ikke skrive om kroppsdeler, for da kommer ‘de’ til å putte antipsykotiske medisiner i meg, og det vil jeg *virkelig* unngå. For Mannen min har sagt at da kommer jeg til å dø. Og tro meg, om jeg dør er det ikke mye håp for dere. Så Enkelt Er Det.

Men kanskje er ikke dette tilfelle. For Mannen min styrer alt og alle og også ‘de’ som tidligere har uttalt at skulle jeg blamere meg seksuelt på internett, vil de få lov til å stikke sprøyter i meg. Jeg tror igrunn vi er over et *stort* hinder som er mine tanker om at noe kan stoppe Dette fra å skje. Hva er ‘Dette’? Nei, vi får se. Jeg skal ikke Redde Verden eller noe sånt. Jeg er ikke Sailor Moon eller noe sånt. Jeg er ikke Jesus Kristus eller noe sånt. Eller jeg vet ikke... alle Messias-karakterer i all fiksjon gjennom all historie. Neida.

Den tiden jeg tilbringer med Enrique Manuel Sanchez, som er Mannen min sitt navn, bærer preg av å inneholde Evighetenes Evighet. Fra jeg skrev til dere sist til nå, har *svært mye* skjedd. Så mye at jeg klarer nok ikke dele en brøkdel med dere, engang. Men jeg kan prøve å dele litt. Da må Mamma hjelpe meg. Mamma er egentlig en del av Kroppen til Enrique som jeg *virkelig virkelig* liker og som jeg på sett og vis tilber. Men mer enn det sier jeg ikke for da kommer jeg til å dø.

Grunnen til at Mamma må hjelpe meg, er fordi hukommelsen min er *borte vekk*. Det er sant. Jeg har mistet den delen av bevisstheten hvor jeg kan lete gjennom hodet mitt for å grave frem et minne. Skal jeg huske på noe, er det fordi Gud minner meg på det. For å komme seg til en slik bevissthet, må man lære seg å skru av tankene. Det fungerer ikke i det hele tatt å leve i Den Verdenen som Enrique skal bygge, dersom du tenker tanker. Så Enkelt Er Det. Og det leder meg til noe Gud delte med meg i går kveld eller i natt eller i dag tidlig. I min verden har tiden forsvunnet, så når ting skjer/har skjedd er egentlig irrelevant.

Vel ja jo, det Gud delte med meg var dette: I Enrique sin Verden lever De Gode Menneskene i par. Én mann hører sammen med én kvinne. Det fins en kvinne for hver mann, og det fins en mann for hver kvinne. Og hvem som ender opp med hvem er ikke tilfeldig – og finner du Din Person, vil du plutselig oppdage hvordan det føles å være Forelska i Gud. True story. Du må finne deg en Person som får deg til å bli mer og mer forelska i Gud for hver dag som går. ‘Finne deg en Person’ høres feil ut, da. Det er Gud som utnevner Personen for deg. Og de fleste jeg vet om som har funnet Personen sin, vet at det ikke er rom for tvil når Den Rette plutselig dukker opp. Det er selvsagt de menn og kvinner som ikke føler seg komfortable med å leve med en av det motsatte kjønn. Det Gud sier om disse, er sølibat. Tro meg, det er en fruktbar livsvei, det også. Man opparbeider seg mye spirituell kraft ved å fokusere all sin energi på å være forelska i Gud – slik han egentlig er. Kanskje det er Den Mest Betydningsfulle måten å være en Kristen på. Men hva vet jeg – jeg skal ikke være i sølibat. Det har jeg prøvd, og det gikk fint i et par-tre år. Så kom det en Person som er plassert i skammekroken nå, og *ødela alt*

Jeg må nesten fortelle historien om denne Personen. Han er forøvrig fra statene, han også. Så altså vi møttes på en fest i 2014 eller -15, og så syntes jeg egentlig han var *litt upassende* men jeg likte ham også. Jeg mener å huske at det som gjorde at vi kom i kontakt med hverandre var at han fortalte meg en ganske stygg vits. Skal jeg fortelle den, altså? Ok... Ikke skyt meg, mamma.

Captain America sa: «Å drikke alkoholfri øl er som å gi oralsex til søsteren din. Det smaker kanskje likt, men du vet det er galt»

Jeg er enig med deler av denne vitsen. Personlig er jeg avholds, og mener *alle burde avstå fra alkohol*. Hvor mye djevelskap ser vi ikke – hver dag – fordi folk drukner sorger og problemer i en flaske eller en ølboks? Personlig synes jeg at *må* man absolutt ruse seg på noe, er det mange langt bedre alternativer. Men det er bare meg. Egentlig synes jeg man skal klare å ha et så rent og hellig legeme og sinn som overhodet mulig. Men så vet jeg at *enkelte stoffer* kan føre til store spirituelle åpninger. Likevel tenker jeg at veien jeg har gått er den beste. Jeg har *meditert meg til Nirvana*. Ok, det er ikke sant. Jeg røykte ganske mye Marihuana for lenge, lenge siden. Og så ble jeg gal. Først med liten g men den galskapen ble hva som holdt meg i live når verden var en djevel og nå er jeg Gal med stor G og det er min oppgave å gjøre dere like Gale som meg!!!!!!

(Det skal sies at jeg heller ikke *på noen måte* synes brødre skal ha sex med søstrene sine. Når du heter Jupiter og søsteren din heter Juno er det noe annet)

Ja men joda, jeg skal fortelle om Captain America. Han og jeg var kompiser i noen måneder og gjorde helt vennskapelige ting fordi jeg var i en romantisk relasjon til Jesus og jeg holdt meg unna alle kjødelige lyster både alene og med andre. Jeg gjorde som min kjære gode fine sykehusprest Oscar sa: Jeg dyrket Den Gode Askesen; jeg fokuserte begjæret mitt mot Gud. Og så kommer Captain America og ødelegger alt fordi han er sånn *skikkelig skikkelig* respektløs og nekter å innse at når noen sier nei betyr det ikke utfordring akseptert. Så vi ble kjærester da. Og seriøst – etter to uker dumpet han meg. Jeg mener...?! I løpet av de to ukene var jeg hjemme hos ham og overnattet ved noen anledninger. Ved en av anledningene sov jeg der tre netter. Eller, sov og sov. Jeg har *aldri* sovet så dårlig noen gang. Men den siste søvnløse natten hadde jeg en serie med visjoner. Skal jeg fortelle om alle tre, altså? Ok.

Den første var at jeg fikk se et landskap. Litt sånn ørkenlandskap. Der stod det en romrakett og en dinosaur. Jaha? Vel, romraketten skulle ta av og skyte ut i Verdensrommet. Men istedet bare veltet den og laget en sørgelig *pffffft*-lyd. I den neste visjonen fikk jeg se en rekke superhelter. Med maske og alt. De var liksom slitne og avdanket. Jeg fikk følelsen av at de kunne blitt noe veldig stort. Men de ble aldri det de kunne blitt. De oppnådde aldri sitt fulle potensiale. Den siste visjonen var likevel den som gav mest mening – der og da. Jeg fikk se en sånn glansbildebok som mange hadde i barndommen. Noen bladde gjennom boken. Alle sidene var tomme. Bortsett fra den aller siste siden. Der var det Ett glansbilde. Og det var et bilde som skulle forestille en scene fra Evangeliene. Med Jesus som hovedperson – selvsagt.

Nå skal jeg komme med en forklaring på alle tre visjoner. Den aller første forteller om noe av *det aller første Gud delte med meg*. Dette var i 2009 allerede, og jeg hadde også en søvnløs natt i Noen sin seng. Hva sa Gud? På sine rare måter sa han at dersom livsoppgaven min *ikke* fører verden inn i en helt ny tidsalder meget sammenliknbart med Paradis på Jord, og jeg istedet *bæsjer på leggen* og sørger for at Jorden må starte fra scratch med huleboere med pinner og steiner som våpner for å utkjempe den neste store krigen... så ikke ta det så tungt. Alt går i sykluser, og da går det kanskje bedre neste gang. Da kan jeg alltids lage et nytt univers. Og jeg bare.... hæ? Husk på at jeg ikke kjente Gud på denne tiden. Du møter en Person (som etter elleve år viser seg å være Mannen i ditt liv), og så er dette det første han sier til deg. Dustian, si?! 

Ja, og så er det visjon nummer to. Umm... ja. Det er snakk om dere. I kraft av Den Jeg Er, i kraft av Enrique og alle planene han har for verden, var det faktisk veldig viktig at jeg var *jenta til Jesus*. Fordi.. ja, når Vi blir de beste versjonene av oss selv, så fører det til at dere blir de beste versjonene av dere selv. Så Enkelt Er Det. Og han kan ikke bli den beste versjonen av seg selv uten meg, på samme måte som jeg ikke kan gjøre *noe som helst* uten ham. Når du finner Personen din, vil du bli noe i nærheten av en Gud. Det skal sies at i Enrique sin verden bruker man *mye* tid på tilbedelse. Og ‘tilbedelsen’ handler om å meditere. Og det skal jeg lære dere!!!!!

Dette ble fryktelig fryktelig langt. Skal vi si det holder? Det er vel ikke nødvendig å forklare den siste visjonen, er det? Jeg skal avslutte med Disse Ordene: Velbekomme, Nå Er Det Kake!!!!!

- Dronning Serenity