16. jul, 2020

Sjokkterapi

Hei, kjære pappaen min. Jeg skal skrive om hvordan jeg har opplevd å vokse opp med et kvinnemenneske som har vært både uendelig destruktiv, ond, jævlig, kritiserende, mobbende og tvers igjennom skadelig for meg – men på samme tid også har gjort hyggelige ting for meg. Det var jo ganske hyggelig at hun tok meg med på shopping en dag da jeg bodde hos dere, etter at straffen for noe stygt og grusomt jeg hadde gjort, var at jeg ikke skulle få nye klær på tre måneder. Husker du hva det grusomme jeg gjorde var?

Året var 2001. Jeg var 13 år gammel, og jeg bodde hos dere i Stasjonsveien. En helg hadde jeg fått besøk av min beste venninne fra Nesøya. Jeg og Martine hadde vært på Nesttun og kjøpt godteri. Vi satt på rommet mitt i kjelleren, og lillesøster kom ned til oss. Hun lurte på om hun kunne få litt godteri. Jeg sa til V at det vi hadde kjøpt var til oss to. Men jeg fant frem en full bøtte (altså oppimot en halv kilo) med sukkertøy, i tillegg til diverse annet godteri jeg hadde stående på rommet mitt. Da ble V sint og gikk opp til moren sin og sladret. Sonja kom ned, og kjeftet på meg og Martine i noe som føltes som tre timer. Martine gråt mesteparten av den tiden. Sonja sa at hun var nødt til å ringe til faren til Martine og forklare at hun rett og slett var nødt til å dra tilbake til Asker og Bærum med det første toget som gikk. Fordi Andrea ikke hadde klart å oppføre seg ordentlig. Dessuten sa Sonja at jeg var nødt til å bestemme selv hva straffen min for det grusomme jeg hadde gjort mot V skulle være. Jeg tenkte meg lenge om, og kom frem til at en rimelig straff kunne være at jeg ikke skulle få nye klær på tre måneder.

Og så gikk det tre måneder, da. Og heldigvis var straffen over. Det ble markert en natt med at jeg var oppe i første etasje fordi jeg måtte på do. Sonja syntes jo alltid at jeg bråkte noe voldsomt med dørene om natten i det huset. Hun syntes også at jeg laget for mye lyd med føttene mine når jeg gikk. Heldigvis sluttet føttene mine å fungere og jeg mistet evnen til å gå, noen år senere, så da fikk hun jo på en måte viljen sin. Men den natten hadde jeg vel vært ekstra bråkete, vil jeg tro. For hun kom ned til meg og var rasende. Jeg var i halvsøvne mens hun stod der og kjeftet på meg av full hals. På ett tidspunkt tror jeg øynene mine gled igjen, og da ble hun så sint at hun slo meg med flat hånd på kinnet. Sjokket gjorde at jeg besvimte, og jeg var nede for telling en liten stund. Men jeg tror faktisk hun fortsatte å kjefte mens jeg lå på baderomsgulvet.

Det var ikke godt for meg å innse at enda det var irriterende å bo hos moren min, så var det direkte skadelig for meg å bo hos dere. Det skulle jeg erfare våren 2002, da jeg hadde flyttet hjem igjen til mamma på Nesøya. Mamma var trygg, mamma var snill. Selv om hun har sine sider, har hun stort sett bare irritert meg fordi hun har vært distre/rotete/stressa og bekymret. Hun har aldri gått inn for å ødelegge livet mitt. Jeg har innsett at alt mamma har gjort, har hun gjort utelukkende ut fra kjærlighet. Om kjærligheten har vist seg på måter som har føltes invaderende, er ikke det noe hun kan klandres for. En mamma er og blir en mamma, med alt det innebærer. Sonja derimot, har ikke oppført seg som en mamma. På noen som helst måte. Men det var jo formildende at etter at hun hadde fiket til meg og jeg hadde klart å stable meg ned i kjelleren igjen, vekket hun meg neste morgen og sa jeg slapp å gå på skolen den dagen. Og at hun istedet skulle ta meg med på shopping. Så var det jo veldig snilt av henne å kjøpe klær og sko til meg for 3000 kroner. For det var tross alt ganske mye penger da jeg var 13 :)

Det var skadelig for meg å bo hos dere da jeg var 13. Jeg flyttet hjem og søkte dekning hos mamma. Og resten av det skoleåret (8. klasse på Landøya ungdomsskole), og hele niende klasse, er et eneste stort svart hull for meg. Jeg klarer helt ærlig ikke å huske åttende og niende klasse etter at jeg flyttet tilbake til Nesøya. Men jeg vet at jeg utviklet både depresjon og spiseforstyrrelser. Jeg vet jeg tok helt avstand fra å ha noe kontakt med noen av dere i lang tid. Jeg vet at du alltid prøvde å bøte på skaden, og at du kom med både gaver og penger de gangene vi møtte hverandre. Jeg vet at jeg ikke turte å besøke dere, engang, før mye senere – og jeg hadde noen jeg kunne støtte meg til. Nemlig den første kjæresten jeg hadde, som dessverre forsvant ut av livet mitt på grunn av hvor slem og jævlig jeg var. Og det er faktisk sant, det jeg skrev til Sonja en eller annen gang i løpet av Koronatiden. At det var ikke hennes feil at alt var så vanskelig. Det var helt og holdent min feil, fordi jeg faktisk er 33 prosent Lucifer. Hvordan skal et kvinnemenneske komme inn i livet til en mann de fleste anerkjenner at er Kosmos’ beste, og klare å forholde seg til et barn som faktisk er en tredjedel djevel?

Jeg kan godt fortsette. Jeg kommer forøvrig til å sende en kopi av dette brevet til forleggeren din (han som heter det samme som bestekompisen min). Fordi jeg nesten synes det er en skam at du og jeg var på Kveldsnytt sammen i 2018 og snakket om den vanskelige oppveksten min, og jeg forklarte det hele med at det var vanskelig fordi jeg ikke ville snakke med dere om følelsene mine. Sannheten er jo at det var vanskelig fordi jeg var så slem og ond og grusom mot Sonja. Stakkar, jeg antar hun gjorde alt hun kunne for at jeg skulle ha det bra. Men det var faktisk veldig vanskelig å sitte sammen med dere to rundt spisebordet i Stasjonsveien i time etter time og få så mye kritikk, irettesettelse og kjeft at jeg til slutt bare måtte koble ut og dissosiere. Jeg husker jeg pleide å se på stekepannen som hang over kjøkkenøyen, og drømme om å slå Sonja i hodet med den så hun bare ville holde kjeft. Jeg husker jeg alltid takket Gud når dere bestemte dere for å slutte å kjefte. Dere var vel så lei av steinansiktet mitt; at jeg ikke viste uttrykk for følelser eller gav noen annen form for respons, at dere til slutt gav opp. Og egentlig, når jeg tenker tilbake på det, mener jeg å huske at jeg det virket som at Sonja så ut som at hun følte hun hadde «vunnet», de fåtall gangene jeg sprakk, og begynte å gråte. Men det er jeg veldig lei for. At jeg ikke klarte å snakke med dere om hvor jævlige jeg syntes dere var. Det måtte visst komme for en dag likevel. Jeg er lei for at det kommer på denne måten. Gud kaller det forøvrig sjokkterapi. Hvem som trenger terapi tar ikke jeg stilling til.

Jeg skriver at jeg takket Gud hver gang dere endelig ville avslutte de timelange seansene med kritikk og kjeft, og la meg være i fred. Men sannheten er at jeg hadde lukket øynene, ørene og hjertet for Gud på det tidspunktet. Det tror jeg muligens skjedde rundt den tiden da dere bodde like ved Nygårdsparken i Bergen sentrum. Jeg husker at jeg og Sonja (og sikkert V og B) var i parken en dag, og jeg hadde vært inne i Rododendronbuskene og klatret i trærne. Så hadde Sonja sittet på et teppe i gresset og ropt navnet mitt; at jeg måtte komme bort til henne. Jeg husker at jeg gikk mot henne, og fordi jeg var livredd for henne på grunn av at hun alltid kjeftet på meg, kritiserte meg og regelrett mobbet meg, foldet jeg hendene mine og ba til Gud om at hun ikke måtte kjefte. Hun la merke til at jeg gikk og ba, og da jeg kom bort til henne spurte hun om jeg hadde bedt. Jeg sa ja. Hun spurte på elskverdig bergensk om hva jeg hadde bedt for. Jeg tror ikke jeg turte å si at det jeg ba om var at hun ikke skulle kjefte. Og jeg tror ikke hun kjeftet akkurat da. Men at hun latterliggjorde det at jeg i det hele tatt ba til Gud (for det var reaksjonen hennes, skal jeg være helt ærlig), gjorde igrunn at jeg sluttet å henvende meg til Gud i lang tid.

Og helt ærlig, pappa. Ja, Sonja har definitivt prøvd å glatte over det faktum at i livet mitt har hun utelukkende vært Satan. Men sannheten er at så sent som i desember i fjor lot hun disse djevelske sidene sine nok en gang komme til overflaten. Jeg har prøvd å fortelle deg om dette, og samtidig prøvd å vise deg hvordan hun taler med to tunger både overfor meg, og rent profesjonelt. Husker du at jeg har nevnt at Charlotte E (psykiateren min da jeg ble tvangsmedisinert i lang, lang tid) sa noe av det dummeste og mest lavpanna jeg har hørt noe menneske si noen gang? Hvis du ikke husker det, skal jeg friske opp hukommelsen din. Hun sa: «Jeg tror at grunnen til at du ikke får sove om natten, er fordi du mediterer så mye». Og det slutter ikke der. Hun fortsetter med å si: «For da er jo tankekverna igang hele tiden». Jeg var i sjokk. Det at noen kan være så uintelligent får meg til å tvile på menneskeheten som art. Men uansett, jeg følte dette var så tragikomisk at jeg delte sitatet som en status på facebook. Og så mener jeg å huske at jeg kom til Bergen, til der dere bor nå, kort tid etterpå. Og Sonja nevnte denne statusen i en av samtalene våre. Hun sa, på elskverdig bergensk: «Er dette virkelig noe du vil at hele verden skal vite?». Jeg sa til henne at det ikke er en hemmelighet at jeg er fanget av psykiatrien, at de stikker nåler i meg mot min vilje, og at jeg hater det. Ja, så sa jeg kanskje at jeg jobber for å eksponere hvor djevelske de er. Jeg husker ikke helt hvordan hun reagerte.

En tid senere hadde din kone fått en stilling som overlege nettopp på en slik psykiatrisk institusjon. Og jeg var på besøk hos dere igjen. Ja, dette var i desember i fjor, og ja, det var siste gangen jeg så dette kvinnemennesket. Jeg tror vi var i stuen alle sammen, selv V sin kjæreste. Han er ikke egentlig en person jeg kjenner godt nok til å ønske at skal vite at jeg har en schizofrenidiagnose. Men Sonja snakket veldig åpent om det. Jeg tror konteksten var at jeg burde jobbe for å få noen til å annullere diagnosen. Og det er jo formildende i seg selv, hun skal ha det. Men å si til folk at jeg er schizofren, når hun noen år tidligere gav uttrykk for at jeg burde holde kjeft om at jeg i det hele tatt har en psykiater å forholde meg til... gir iallfall meg tanker om at hun ikke helt vet hva hun egentlig mener om ting. Skal man være stille om at man er under behandling? Eller skal man snakke åpent om diagnosene sine til folk man egentlig ikke kjenner så godt? Og skal man snakke åpent om andres diagnoser, når man vet at den det gjelder egentlig ikke identifiserer seg som verken syk eller gal? Jeg bare lurer.

Og jeg gjør meg opp noen flere tanker om Sonja og hennes janusansikt. Er det en god ting at en som jobber med veldig sårbare mennesker har tanker om at man ikke skal snakke om at man er under behandling? Er ikke det med på å opprettholde et stigma, et stempel, som for mange av de psykiatriske pasientene er langt verre enn den psykiske sykdommen og symptomene på denne, i seg selv? Det var iallfall det i mitt tilfelle. Jeg kan ikke snakke for alle psykiatriske pasienter, men jeg kan fortelle om hvordan jeg har måttet forholde meg til fremmedgjøring, stigmatisering og følelsen av å være mindre verdt som person – fordi tankene mine avviker fra normen. Og kjære pappa Frode, jeg kan ikke tvinge deg til å gå fra Sonja. Jeg kan ganske enkelt dele mine tanker, mine opplevelser. Og prøve å få deg til å åpne øynene for at du er gift med et tvers igjennom falskt og giftig menneske; et menneske som i mine øyne ikke fortjener å kalle seg en kvinne, engang. Det er min ærlige mening.

Og forresten, pappa. Den dagen i desember fikk Sonja det for seg at hun skulle dele nok en personlig detalj om meg, som jeg heller ikke synes hun er berettiget til å gå rundt og fortelle gud og hvermann om. Hun sa dette: «Andrea har for vane å prompe om natten». Jeg ble så satt ut av at noen i det hele tatt kunne finne på å si noe sånt, at jeg ikke tror jeg klarte å svare henne, engang. Men jeg svarer henne med Joe sine ord (egentlig Petter Solberg, men likevel):

«It’s not the fart that kills, it’s the smell».

Tusen takk og amen, hilsen
Andrea Isabel HaMashiach