16. aug, 2020

#EffYou

Yo!

Jeg antar dere savner/har savnet meg. For å skuffe noen av dere, og berolige andre, kan jeg melde om at jeg er hjemme i huset mitt igjen. ‘Huset mitt’ er egentlig en leilighet på 29 kvadratmeter på Stabekk i Bærum. Men ettersom jeg er i en helt annen dimensjon enn resten av verden, når jeg er hjemme, kunne dette like gjerne vært et palass i Himmelen(...)

Jeg merket denne effekten veldig sterkt da jeg var innlagt. Uansett hvor jeg var på sykehusområdet, følte jeg at energiene rundt meg var så mørke, så demoniske, at kroppen og hodet rett og slett ikke fungerte. Det var kun på rommet mitt at jeg følte frekvensen var riktig – slik at jeg kunne tenke, bruke kroppen, i det hele tatt puste. Jeg merket også denne effekten da min katolske skriftefar var på besøk, en av dagene. Vi satt på benkene ved det vakre vannspeilet utenfor administrasjonsbygningen. Og det var umulig for meg å prate med presten, sittende der. Vi var nødt til å sette oss på trappen som fører inn til Assisi-kapellet, for at jeg kunne fortelle historien min uten å føle energiene var så trykkende at alle tanker ble kaos og alle følelser ble mørke.

Jeg har vært pasient ved et sykehus for mennesker med rare tanker. Når jeg tidligere har vært innlagt der, har jeg kalt sykehuset for Blakstad sykehus for de gale og triste. Men nå, i denne omgang, fikk sykehuset et tillegg til navnet. Nå ble det hetende:

«Blakstad sykehus for de gale og triste og de altfor bevisste»

Jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg, for at dette ikke skal gjøre altfor vondt for de som sørget for at jeg havnet der. Men kanskje jeg bare skal gi helt faen i følelsene deres, og kjøre på med det innlegget jeg opprinnelig hadde tenkt til å skrive. Kanskje er det faktum at de fikk viljen sin, de såkalte foreldrene mine, nesten et frikort – med tanke på å ikke bevege meg som på eggeskall lenger.

Skjønner dere ikke hva jeg snakker om? Det er jo moren og faren min som har pushet hardest på for at jeg skulle tilbake på medisiner. Hva medisineres jeg med? Det er noe som heter Zyklon B (2020-versjonen av dette). Og jeg var på et sykehus som jeg ble fortalt at min bff(?) Adolf Hitler hadde sine fingre med i spillet i planleggingen av. Dette ble jeg altså fortalt av en medpasient; at dette til og med står skrevet i en bok om Blakstads historie. Jeg lette avdelingen rundt etter denne boken, men fant den ikke. Det er kanskje ikke så viktig. Men at Blakstad er 2020 sitt svar på en konsiderasjonsleir, det kommer jeg ikke til å holde kjeft om. Og at jeg kaller det en sommerleir hvor du ‘tenker’ og ikke ‘tas av dage’, handler bare om at jeg er veldig, veldig sterk – mentalt. Mer om dette kommer.

Så ja, jeg skal ikke legge to fingre imellom for at jeg ikke ønsker å ha noe som helst med mitt biologiske opphav å gjøre lenger. Den eneste grunnen til å være på godsiden deres er, slik jeg ser det, at de gir meg bursdagsgaver. For enda jeg hadde bursdag den 12. juli, har jeg enda ikke fått noe annet enn en plante av kvinnen som mener hun er moren min. Mamma mente vel det var en god tanke bak det hele, da hun gav meg en Begonia som hadde navnet Kawaii. Det var jo litt søtt, jeg innrømmer det – fordi ‘kawaii’ er japansk og betyr faktisk ‘søt’. Men det ‘søte’ er hva som skjedde da jeg fortalte Enrique om denne planten.

Han ba meg sende ham et bilde av den. Jeg var ikke der planten befant seg akkurat da, så istedet lette jeg gjennom Google bildesøk for å finne et bilde av akkurat denne typen Begonia. Det kunne jeg ikke finne. Men det jeg fant, var et bilde av Sailor Moon sin uniform når hun er i formen Super Sailor Moon. Definitivt søtt, ja. Her kan dere se min tegning Pietà No More, som er inspirert av scenen hvor Super Sailor Moon akkurat har funnet ut at hun er Messias; hun har reddet verden for annen eller tredje gang, og tatt med seg reinkarnasjonen av Sailor Saturn (som døde i forsøket på å redde verden fordi faren hennes var ond og hadde puttet demon-egg i magen hennes (dere burde sette dere inn i denne serien)).

Mannen som tror han er faren min, har jeg såvidt snakket med på en hel måned. Noe av det siste jeg hørte fra ham, var disse ordene:

«Enten legger du deg inn frivillig, eller så kommer jeg til å sørge for at det skjer!!!»

Og hele dette helvetet startet på bursdagen min. Det var dagen han og hans kone oppdaget at jeg hadde slettet sistnevnte fra vennelisten min på facebook. Men sannheten er jo at jeg prøvde å snakke med pappa om disse tingene i to måneder. Jeg prøvde å forklare for ham at enda jeg er glad i ham og i søsknene mine, har jeg bestemt meg for at hans kone klarer jeg ikke å forholde meg til lenger. Det var en lang prosess for å komme til den forståelsen. Og hele veien prøvde jeg å snakke med pappa om dette. At han ikke tok det inn over seg, men følte at det kom helt ut av det blå at jeg hadde unfrienda hans kone på facebook (enda det var blitt gjort lang tid i forveien), kalles innenfor psykologien for kognitiv dissonans. Dette vet jeg fordi både moren og faren min er psykologer. Og hun som har kalt seg ‘stemor’ er også psykolog. I min bok kan jeg kalles miljøskadet. Men det er vel et definisjonsspørsmål.

Noe som er litt interessant, er at pappa Frode (som har samme etternavn som meg) faktisk klarte å følge tankene mine langt på vei. Han klarte faktisk å anerkjenne at Mannen jeg er forlovet med, er Gud selv. Pappa Frode var støttende og gav meg mye hjelp i prosessen med å bli kjent med Enrique Manuel Sanchez. Dette er forresten hva Frode skrev da det ble utarbeidet en tekst som skulle sendes til behandleren min ved Bærum DPS – hvor jeg har vært nødt til å gå fordi.... bare fordi:

"Kjære Andrea

Basert på erfaringene fra sist du ble psykotisk – slik jeg husker det, er dette typiske faresignal som jeg er oppmerksom på:

* At du legger ut stoff på nettet som er blamerende, spesielt med et seksualisert innhold.

* At du blir svært ukritisk, både med hvem du innlater deg med og med økonomiske gaver.

* At du blir veldig intens og insisterende på at du er en del av Guds plan, og at alt som skjer med deg er en del av denne planen.

* At du ikke tar telefonen og gjør deg utilgjengelig.

* At du fremstår som litt hypoman, med et oppskrudd tempo og/eller stemningsleie når vi snakker sammen.

Jeg ser ikke så mye av dette nå, bortsett fra at forholdet til Enrique og hvordan du beskriver det som en slags virkeliggjøring av en større plan eller skjebne, kan tolkes som et uttrykk for en vrangforestilling. På den annen side snakker du rolig og rasjonelt om forholdet deres når jeg har utfordret deg på dette – og det er ulikt slik det har vært ved tidligere anledninger hvor du har vært veldig forelsket eller nærmest besatt av enkelte menn. Du er dessuten nå, i mye større grad enn tidligere, tilstede og engasjert i våre samtaler. På den måten at du bryr deg om meg og oss andre i familien, og at du lytter og tar inn og forholder deg til det jeg formidler. Og til forskjell fra tidligere hvor det innimellom har vært vanskelig å få tak i deg, er du nå veldig «på», ved at du ringer meg daglig, og av og til to ganger om dagen. Jeg opplever deg derfor som mye mer tillitsfull og nær nå enn tidligere. Og når vi snakker sammen, er jeg ikke særlig bekymret for om du er i ferd med å bli psykotisk igjen. Men en viss bekymring har jeg jo, siden det ikke gikk så bra sist gang du sluttet med medisiner. Men jeg opplever at du er mye mer moden og reflektert og innsiktsfull nå, og at vår relasjon også er tryggere og nærere. Og det gir meg også en trygghet på at du klarer å forholde deg til det som livet byr på, inklusiv forholdet til Enrique, uten å tippe over i en psykose.

Håper det var klargjørende, vennen 😊

Beste hilsen
Papps" 

Sannheten er at det var først da tankene mine ble såpass klare, uten Zyklon B (Jeg bare spøker. Det jeg har stått på heter ZypAdhera, og den aktive ingrediensen er Olanzapin. Det er det samme som Zyprexa, som kommer i pilleform. ZypAdhera får man i form av injeksjoner) i blodet, at jeg klarte å anerkjenne hvor stor skade pappa Frode og kvinnen han kaller sin kone, har gjort på meg; på min fysiske og min mentale helse – gjennom et helt liv av psykisk terror og emosjonell mishandling. Her og Her har jeg skrevet litt om hva dette gikk ut på. Men mye kom på face, også. Det er vel det denne krigen egentlig handler om.

Det skal sies at randoms på internett har tatt kontakt med meg og fortalt meg at ‘en kvinne som tror hun er moren min; en person som drives av en sykelig sjalusi’ er det som holder meg tilbake fra å nå mitt fulle potensiale. Jeg har forstått at den karakteristikken kan være dekkende for både min biologiske mor og pappas kone. Men at jeg er umyndiggjort uten at det står på noe fysisk dokument, tror jeg det er mor og far som har fått gjennom. Hvordan dette har blitt gjort, er ganske uklart for meg og føles som et stort mysterium. Men det virker altså som at folk innenfor ‘systemet’ svarer mer til pappa Frode enn til meg; at hans gode navn og rykte er viktigere for dem enn det at jeg har det bra. Dette fikk jeg til og med beskjed om. Det var en som sa: «Vi må jo beskytte faren din». Flott....

På mange måter føler jeg faktisk at pappa Frode ofrer sin egen datter. Fordi den historien jeg sitter på kan være så skadelig for hans renommé, hans public image, at det beste for ham er at alle tankene mine forsvinner; at min stemme forsvinner. Og at jeg blir like bevisst som det de som nå muligens kanskje sannsynligvis blir fratatt sin menneskelige bevissthet kommer til å bli. Og at dette altså kommer som en følge av alt dette. Og det handler på mange måter om Hvem mine *egentlige* Foreldre er. Mer om dette kommer definitivt.

Hva annet sier folk på internett? Det er ikke så viktig, er det vel? I mammas bok betyr ikke det mine kontakter online sier og tenker om meg noe som helst – fordi mine venner i virkeligheten synes jeg er sprø. Men jeg møtte folk i levende live mens jeg var pasient. Ettersom jeg har en hukommelse som bare tillater at jeg husker det jeg skal huske, når det er meningen at jeg skal huske det, kan jeg igrunn bare huske hva Arnis og jeg gjorde sammen. Jeg husker også at Alex kom innom en av dagene og gikk i ‘kirken’ med meg. Ja, og så husker jeg at en herlig og nydelig venninne var på besøk og ble nektet å gå på do på avdelingen. Hun ble kastet på dør med full blære, og fikk beskjed om å lete litt rundt på anlegget for å finne et toalett.

Ja, dessuten husker jeg at jeg og lillesøsteren min; lille Lolle, utformet et langt brev som vi skulle sende til et behandlingssted som later som de ikke tvinger medisiner i folk. Skal jeg dele det med dere, altså? Greit – da gjør jeg det. Dette var egentlig et brev som skulle fortelle om negative opplevelser jeg har hatt i mine møter med ‘systemet’. Les på eget ansvar:

«Et utvalg av negative opplevelser jeg har hatt mens jeg har vært innlagt på Blakstad sykehus og øvrige drøftinger av hva som får pasienter til å føle seg sykere enn nødvendig:

Den ene gangen jeg kom ut fra rommet mitt midt på natten, fordi jeg hadde vondt i beina. Jeg gikk ut til en nattevakt som satt i fellesstuen, og sa jeg ikke fikk sove, og at jeg trodde det var ms-symptomer i beina mine. Vaktens respons var: «Åja, så du tror du har ms nå?». Jeg ble så satt ut at jeg ikke visste hva jeg skulle svare, og humpet bare inn på rommet mitt igjen.

Den gangen jeg kom ut i gangen fra rommet mitt etter å ha våknet, og jeg hadde på meg pysjbukse og en singlet. Jeg spurte en av vaktene om et håndkle fordi jeg trengte å dusje. Men vakten var altfor fokusert på at jeg ikke hadde på meg bh, og nektet å hente et håndkle til meg med mindre jeg tok på meg bh (og det skal nevnes at håndkleskapet var rett ved siden av henne).

Den gangen jeg var på USU og skulle prøve en ny type medisin. Dette var quetiapin, som jeg aldri hadde brukt før. En vanlig dose for insomni er på 25-100 mg. Jeg fikk 250 mg. Lege mente det var forsvarlig, fordi jeg tidligere hadde brukt zyprexa. Min reaksjon var veldig negativ. Jeg klarte verken å tenke eller prate, etterhvert måtte jeg bare legge meg ned. Jeg tror jeg var borte i lang tid. Men jeg har ikke noe begrep om hvor lenge dette varte. 

Ps: Her er en uttalelse fra Tidsskrift for den norske legeforening: https://tidsskriftet.no/2019/09/kronikk/kvetiapin-er-ikke-en-sovemedisin

Alle de pasientene som ikke vet at man skal lukke døren når man går på do, eller når man onanerer på rommet sitt. Eller alle de gangene fellesdusjene har vært tilgriset av ekskrementer, eller når det ligger håndklær fulle av blod på fellesbadene.

De gangene jeg har sett ambulanse/likbil frakte suicidale/døde pasienter ut av sykehuset. Jeg påpekte dette til en pleier en gang, og vedkommende sa at dette var veldig vanlig. Det har også sykehuspresten sagt at skjer oftere enn han liker å innrømme.

Ved én anledning har jeg sett en pasient som egentlig ikke utagerte eller var spesielt voldsom/voldelig, men bare virket veldig trist. Hun ble lagt på en båre og spent fast med belter. I lang, lang tid hørte jeg klagerop og hyling fra rommet hennes.

Personalets strenge policy om at alle må spise samtidig og alle må sove samtidig. Jeg synes dette er veldig vanskelig å forholde meg til, fordi jeg ikke klarer å bli verken trøtt eller sulten på kommando. Dersom jeg ved tidligere innleggelser har kommet utenom måltidstidene og bedt om mat, har jeg fått beskjed om at jeg pent må vente til neste fellesmåltid.

Pasienter som har kommet inn på rommet mitt når jeg har sovet, og bare forsynt seg med for eksempel røyk (det skal sies at det er veldig vanskelig å *ikke* røyke når man er innlagt).

Å være i samme miljø og fellesskap som veldig syke pasienter; katatoniske pasienter; pasienter som får meg til å føle meg truet. Å gå rundt og være redd for de jeg ‘bor’ sammen med er helt mot sin hensikt, hvis det er frykt som er problemet mitt i utgangspunktet. Og en annen ting er at man kan jo ikke låse dørene til rommene sine. Det er generelt en alltid nærværende følelse av at andre kan finne på å skade deg. Noen opplever sterke følelser av paranoia, som jeg tidligere aldri har kjent på. Men ved dette oppholdet har jeg også hatt denne følelsen. Ettersom jeg kjenner sterkt på energier og åndskrefter, har jeg forstått at rundt Blakstad råder en energi som avler paranoia. Dette gjør vondt verre for pasientene, fordi behandlere da vil tenke at de er desto mer psykotiske.

Hvordan enkelte leger og pleiere sykeliggjør pasienter som egentlig ikke er veldig syke – kun fordi de er pasienter. Som om de er mindre verdt som mennesker kun fordi de er i den uheldige situasjonen å være innlagt. Mennesker i sårbare posisjoner trenger å føle seg sett og verdsatt, uavhengig av diagnose og sosial status. Jeg merker generelt at det er mange som er ansatt i psykiatrien som ikke ser enkeltmennesker, de ser bare en syk person i mengden og gidder ikke å forholde seg til pasienten som et individ.

Jeg har en opplevelse som gjør meg veldig veldig ille til mote. Det var en dame jeg ble kjent med som fortalte meg at hun var så lykkelig fordi hun endelig hadde fått livet sitt på rett vei, og at hun hadde både kjæreste og at hun hadde blitt rusfri. Men selvsagt var det underliggende vonde tanker fra et langt liv som rusavhengig. Hun var gravid, men ble beordret til å kvitte seg med barnet. Hun var helt knust og med god grunn. At en person har vært uheldig og har hatt rusproblemer tidligere, gjør ikke at leger skal få lov til å tvinge dem til å ta piller som setter igang en abort.

Det oppholdet som gav meg schizofrenidiagnosen. Min behandler da het ‘M. M’. ‘M’ sa til meg at de aldri hadde hatt en pasient som meg der; en med tilsvarende ‘symptomer’ som meg. Hun sa hun var veldig usikker på hvilken diagnose hun skulle sette på meg. Men jeg endte likevel opp med paranoid schizofreni; en diagnose som er veldig stigmatiserende uansett om man oppfører seg som om man er helt sinnsfrisk og ved sine fulle fem.

Alle menneskene som skriker i gangene/på rommene/i luftegården. Det er generelt mye frykt og uro her. Det er vanskelig for noen å komme hit for å få ro og fred, når det er så mange pasienter som er veldig preget av det motsatte av fred og ro. Jeg tenker at de galeste; de som hyler og skriker og lager uro, ikke burde være på samme sted som de som bare kommer for å slippe unna stressende tanker og hektiske liv. Det burde være flere tilbud, slik at ikke alle psykisk syke havner på samme sted.

Det sterile miljøet. Sykehussenger som ser ut som bårer. Linoleumsgulv. Nedslitte bygg. Og doene/dusjene på soverommene. Der henger dusjen fastmontert på veggen uten å kunne ta den ned og spyle annet enn hodet og kroppen ovenfra. Og det er ingenting å legge fra seg verken håndklær eller tørre klær på. Så når man dusjer blir alt vått. Dersom man vil ha de tørre tingene utenfor badet, er det jo alltid en sjanse for at personalet bare kommer inn – fordi man ikke har frihet til å låse dørene. Så man risikerer at noen kommer inn når man tørker/kler på seg.» 

Det var egentlig alt. Nå gidder jeg ikke mer. Jeg vil henge med bestevennen min. Han er egentlig den eneste jeg liker. Som ikke befinner seg i Glendale, California. Bestevenn bor på Californebu – men ikke søren at jeg forteller dere Hva han heter. Han ser nesten sånn her ut, da ;)

- Andrea Isabel Thuen