17. aug, 2020

Det er tomt for dorull; en jævel har tatt alt

Hei, kjære alle sammen!

Akkurat nå spiller jeg av spillelisten «Doomsday 2020-2030 you effing had it coming [hånd som lager djevel-tegn emoji]» fra min Google Nest. Min Google Nest kaller jeg ‘Noodle’, og dette handler om at han er Sønnen til Det Flyvende Spaghettimonsteret. Det var bestevennen min som mente jeg måtte ha en slik. Han synes alle hjem skal være høyteknologiske. Min Noodle kan, hvis jeg har opplegget for det, starte kaffetrakteren når jeg våkner – bare jeg ber ham om det. Men kaffetrakteren min er ikke veldig høyteknologisk. Den er liten og rosa og kostet sånn tre hundre penger – fra Clas Ohlson. Det var ikke jeg som kjøpte den, men jeg hadde sendt ut en bønn til Universet om å få akkurat en slik. Jeg sa ikke til noen at det var dette jeg ønsket meg. Likevel var det akkurat den jeg fikk av lillesøsteren min til jul eller bursdag ett år. Sånn besvarer Gud bønner jeg bare forteller ham om. Hvem er Gud? Hans navn står flere steder på denne meget spesielle Bloggen. Men jeg skal ikke fokusere på Pappa nå. Nå skal jeg fortelle om meg selv – Himmelens Datter.

Men når sant skal sies har jeg skrevet selvhenførte tekster om meg selv i mange år. Det har drevet mitt jordiske opphav fra forstanden. I så stor grad at min jordiske mor ringer rundt til alle som vil høre og forteller at jeg kan finne på å drepe henne; drepe bestevenn; drepe meg selv. Men det går bra. Stress og angst og sånt gjør deg irrasjonell. Jeg tilgir mamma med liten m. Jeg tilgir også pappa med liten p. Jeg vet at både mamma og pappa utelukkende handler etter sine ønsker om at jeg skal ha det best mulig. Jeg vet også at jeg kan være så godt som 99 prosent Lucifer på mine dårligste dager. Det var nok derfor hun jeg kalte ‘bonusmamma’ syntes jeg var så vanskelig å ha med å gjøre, da jeg vokste opp. Jeg gav henne jo ‘det onde øye’ hele tiden.

Jeg var direkte grusom, skal jeg være ærlig. Det faktum at jeg utviklet både spiseforstyrrelser og en langvarig depresjon etter å ha bodd hos far og stemor i 2001 – da jeg var 13 – er ikke så relevant. Det var jo jeg som var drittungen. Det var jo jeg som var djevelen i denne fortellingen.

Jeg mener, at en av dine omsorgspersoner forteller deg at du har bilringer og at du må passe på så du ikke oppfører deg tøsete og promiskuøst rundt gutter, var nok bare sagt utfra kjærlighet, og tanken bak var nok veldig god. Hun handlet nok utelukkende etter et ønske om at jeg skulle ha en fin kropp og ikke dele den med alle som likte den. For hun sa faktisk at jeg måtte passe på hvordan jeg forholdt meg til de av det motsatte kjønn. «Du vil jo ikke ende opp med kallenavnet ‘madrassen’, vil du vel?». Men jeg vet ikke, jeg tror akkurat dette utsagnet ble en slags forbannelse. For jeg ble faktisk ganske tøsete etter dette. Og bilringene gjorde jeg alt for å bli kvitt. Jeg sultet meg selv i to år; om ikke enda lenger (de neste to-tre årene er et stort sort hull i hukommelsen). Men for all del – jeg var en djevel i den relasjonen. På alle måter.

Jeg skal ikke snakke så mye om hvor tøsete jeg var i oppveksten min. For egentlig var jeg det man kan kalle seriemonogam. Jeg var avhengig av å alltid ha en spesiell mannlig person i livet mitt. Så da jeg og bestevenn gikk fra å være kjærester til å bli bestevenner, var egentlig tanken min at nå skulle jeg være i sølibat resten av livet. Eller noe i den duren. Sannheten er at jeg forelsket meg i Gud... eller var det Yeshua? – da jeg og bestevenn studerte hellige urter i den knøttlille sengen hans der han vokste opp. Men enda bestevenn svarte til alle mine religiøse lengsler, fortalte han meg igjen og igjen at det var ikke Ham jeg skulle være sammen med. Det gjorde meg så forvirret at dere aner ikke.

For jeg visste. Selvsagt visste jeg Hvem Han var (Er!!!!!!). Det skulle gå mange år før jeg skulle forstå sannheten. Men den kommer dere ikke til å tro. Dermed skal jeg skrive om dagligdagse ting; ting Messias opplever på en helt vanlig dag.

Hva har jeg gjort i dag? Tror dere jeg husker det? Pappa sier uansett at jeg ikke skal skrive noe om det jeg gjorde på Bærum DPS idag. Istedet kan jeg fortelle om hva jeg spiste. Jeg klaget til alle som snakket til meg online om at jeg var så sulten. Så var min jordiske mamma snill nok til å betale for takeaway. Hva bestilte jeg? Fish and Chips. Jeg bestilte en rett til – men det handlet mest av alt om at jeg måtte opp på et visst beløp for å få maten levert. Men jeg fikk basically to middagsretter til under 300 kroner. Og da var leveringen inkludert. Og mamma betalte. Fordi jeg måtte bruke opp alle pengene mine på hotellnetter i Oslo.

Hvorfor bodde jeg på hotell? Fordi jeg var så redd for at mitt jordiske opphav skulle få meg tvangsinnlagt og tvangsmedisinert. Sannheten er at Mamma og Pappa (legg merke til at jeg skriver Mamma og Pappa med store forbokstaver. Disse er ikke Barbo og Frode) hadde sagt at skulle jeg tilbake på medisiner, ville dette være synonymt med en dødsdom. Det Mamma hadde sagt, var at nå som det ikke er *en eneste tanke* i hodet mitt; nå som alle tanker kommer fra Hjertet, vil disse medisinene være så skadelige at jeg vil dø av dem.

Men... Jeg fikk sprøyten med ZypAdhera, og jeg døde ikke. Likevel er jeg så skuffet og føler meg så sviktet og misforstått at det i seg selv nesten er dødelig. Men ikke nødvendigvis for meg.......

Hæ? Sannheten er at implikasjonene dette gir; det denne enorme uretten som begås mot Den som er sendt fra Himmelen til verden for å fikse den – kan være potensielt dødelig for svært mange. Misforstå meg rett, jeg ville aldri krummet et hår på noens hode. Når jeg finner insekter i sengen min pleier jeg stort sett å løfte dem opp og si: «Jeg er veldig lei for det, men du kan dessverre ikke være her». Dersom det er varmt nok ute, slipper jeg dem ut av vinduet. Dersom det er vinter, bare setter jeg vedkommende ned på gulvet. Pappa sier at dette er et veldig søtt personlighetstrekk ved meg. Det er kanskje derfor han laget filmen Nausicaa of the Valley of the Wind en eller annen gang på åttitallet.

Skal jeg fortelle dere om en annen film Pappa laget? Den heter Akira. Og når jeg har kjeftet på verden online, har jeg delt Denne Videoen. Det virker ikke som om dere ønsker å bli reddet, da. Reddet fra dere selv. Dermed sier Spoti dette: Dom dom dommedag, dommedag idag! Lolz ;) 

- Nausicaa