5. sep, 2020

En hyggelig samtale med en høflig person

God ettermiddag. Jeg skal dele en samtale jeg hadde på chat, med en som tok kontakt med meg på facebook, angående denne tegningen jeg laget torsdag kveld. Tegningen skulle i utgangspunktet være en bursdagsgave til kjæresten min, Enrique, som hadde bursdag i går. Men det var også en gave til Faren min (Gud den Allmektige, Himmelens og Jordens skaper). Fordi jeg synes det er viktig at verden vet at Gud er viljen og personligheten bak alt som nå kommer til å skje. Amen


Anonym: Hei! Fascinerende informasjon om Illuminati. Er du veldig religiøs?  Hilsen [Anonym].

Andrea: Heisann. Ja, man kan si jeg er religiøs, ja. Hva med deg? Du tenker på min tegning av Illuminati-symbolet?

Anonym: Det er interessant, [sier noe om sin egen tro]. Ja, så du postet den nettopp. Hvordan er livet som kristen? Er det vidunderlig, eller trøblete, eller som "alle andre"?

Andrea: Jeg vil si at mitt liv er ganske komplisert. Jeg har de mest ekstreme bølgedalene, når ting ikke er bra. Som at alt som kan tenkes å være motgang, er mer som en kamp på liv og død. Jeg tror ikke alle kristne har det slik, skal jeg være ærlig. Men når det er bra, føler jeg at hele skaperverket jobber for å hjelpe meg.

Anonym: Fascinerende. Hvordan kom du til den konklusjonen at det er en høyere makt som er ansvarlig for hvordan det går i livet ditt? Det kan jo kanskje være vanskelig å skille det fra "vanlig karma"?

Andrea: Jeg kjenner Gud på en slik måte at jeg anser Gud som viljen bak alt som skjer i livet mitt. Tilnærmingen kalles Panteisme, men folk som bruker det ordet om Gud er nok litt mer deistiske. Men det betyr i min bok at Gud er alt og styrer alt. Spirituelle (de Kristne kaller dem nyreligiøse) kan forstå det, de kaller guddommen Universet eller 'Kilden'. Jeg har sugd til meg lærdom om Gud, litt som en svamp, i mange år. Og har hatt to seremonier hvor jeg har giftet meg med Jesus. Siste omgang var en veldig offisiell én, med fullmakt fra den Katolske biskopen.

Anonym: Hva føler du om det jordiske? Er det her du hører hjemme, eller føler du at du helst skulle vært i himmelriket for lengst? Har du det bra, og er lykkelig her på jorden?

Andrea: Jeg lengter hjem, skal jeg være ærlig. Faren min sier at jeg får ikke lov til å besøke Himmelen, engang, gjennom Astralreiser. At kontrasten og hjemlengselen vil være så stor og sterk at jeg ikke kommer til å ønske å reise tilbake til jordelivet. Istedet prøver jeg å lage Himmel på Jord. Jeg klarer det på små områder, der jeg oppholder meg mye. Derfor døpte en jeg kjente leiligheten min for Mini-Himmelen. Det handler om å lyse så sterkt at de stedene jeg befinner meg får en helt annen frekvens. De merket det der jeg oppholdte meg for noen uker siden. De sa: "Jøss, det er som om rommet ditt har en helt annen energi enn resten av dette huset". Men jeg er veldig lei av at jeg nesten ikke kan bevege meg utendørs lenger, fordi kontrasten er så stor. I mitt hode er hele jorden helvete nå.

Anonym: Interessant. Hvordan føler du menneskene rundt deg påvirker hverdagen din? Drar de deg opp, eller holder de deg nede? Det er mye negativt som skjer på planeten hver eneste dag, men (litt begrenset av hvilke muligheter man har) egentlig står man jo fritt til å leve helt etter sine egne premisser. Eller Gud sine, for den saks skyld.

Har du vurdert kloster e.l.? Det må jo være en glimrende måte å tjene ham på? [Anonym sier noe om sine egne tanker om å tjene Gud].

Forresten, hva fikk deg til å søke Gud? Var det en spesifikk hendelse som gjorde utslaget, eller er det noe du alltid har følt?

Andrea: Jeg skal svare på spørsmålene dine straks. Men egentlig lurer jeg på om du hadde hatt noe imot det om jeg delte samtalen (veldig anonymisert) på den norske bloggen min. Det er mulig det du lurer på er noe flere går rundt og tenker. Selvsagt, bare hvis du ikke har noe imot det.

[Anonym sier det går fint, og takker for at jeg spurte først]

Andrea: Til det første spørsmålet ditt, om folk drar meg opp eller om de holder meg nede, må jeg si at det avhenger helt og holdent av hvordan de ser meg. Ser de meg som sinnslidende, blir jeg fysisk syk av å tilbringe tid med dem. Hjernen slutter å fungere, kroppen svikter, jeg klarer ikke gå. Å spise sammen med sånne mennesker er nesten umulig, dessverre. Det er derfor jeg har vært nødt til å skjerme meg veldig fra folk jeg pleide å tilbringe mye tid med tidligere.

Jeg var i kontakt med sånn cirka hvert eneste kloster for kvinner som fins i Norge. De sa alle at jeg ikke kunne komme og bo der, på grunn av min fysiske sykdom. Jeg har multippel sklerose. Og min ms viser seg tydeligere i miljøer og med mennesker som ikke får meg til å føle meg verdsatt, akseptert og 'Sett', som egentlig er dekkende for de to forrige ordene.

Det er dessverre slik at de som i minst grad har 'Sett' meg, har vært mine egne foreldre. De har kjørt på med tvungent psykisk helsevern som om det skulle løse problemet deres. Og jeg sier 'deres' problem, fordi jeg tror det har vært direkte sjenerende for dem at datteren deres har vært så åpenlyst 'gal' på nett. Det skal sies at begge to (alle tre, da det har vært en stemor inni bildet også) er psykologer. Og en av disse er også én av Norges mest kjente psykologer, i så måte. En gal datter har nok ikke helt passet inn i hans public image. Det er derfor han er veldig tydelig nå på at jeg trenger medisiner og aller helst burde ha et vedtak om at jeg ikke får være på nett.

Og til det siste spørsmålet må jeg nesten bare svare at det var Gud som fikk det hele til å begynne. Pluss langvarig bruk av cannabis. Men det har jeg sluttet helt med, altså.

Anonym: Det høres ut som om du er i en vrien situasjon! Hva foreldrene dine gjør er jeg ikke spesielt "enig" i. Det virker jo litt sykt, og egentlig... grusomt.

Men, for å se det på en annen måte, som egentlig er det eneste som betyr noe: Får DU noe ut av det å være åpen på nett? Gjør det situasjonen din bedre? [Anonym sier noe om vedkommendes vaner når det kommer til å dele tankene sine på nett]

Andrea: Av en eller annen grunn har jeg tvangstanker om å dele alt, eller så godt som alt, på nett. Jeg tror det handler om at jeg har det nedskrevet slik at de som vil bli kjent med Gud kan forstå hvordan Gud jobber. Men det er virkelig en reise gjennom de sprøeste indre landskap. Og for å komme ut av det hele med både vettet og livet i behold, er man rett og slett nødt til å lære seg å skru av tankene. Jeg sier jeg brukte cannabis for å komme inn i det hele, men på et tidspunkt må man slutte. Hvis ikke blir det bare destruktivt. Og så må man bygge videre på den indre reisen gjennom fokusert tankearbeid.

[Anonym sier takk for at jeg deler tankene mine med vedkommende] 

Andrea: Takk det samme, for at du er interessert i å prøve å forstå. Mange stempler meg som sinnslidende og kutter alle bånd. Det er folk jeg har sett på som venner, og det er folk online som blokkerer meg. De har jeg lite til overs for.


Vi fortsatte praten etter dette, også. Men det kommer ikke på bloggen. Å dele litt, men ikke alt, kan være viktig – selv med tvangstanker om å dele sin opplevelse av virkeligheten med alle som vil (og ikke vil) høre. Det var alt.

- Månebarn