14. sep, 2020

Prinsessen med farskomplekser

Min jordiske mannlige forelder har ikke alltid vært Father Lucifer. Før i tiden var han god. Men det er en svunnen tid; det er nesten som et helt annet liv for meg. Nå skal jeg likevel fortelle en historie om hva pappa gjorde for meg, da jeg liten. Ja – jeg vil kalle ham ‘pappa’ i dette innlegget. Husk på at jeg har store daddy issues. Og at ett av mine issues er at jeg skulle ønske faren min ikke var besatt av satan. Amen

Som illustrasjon til denne teksten bruker jeg et bilde som Alex tok av meg, på mammas landsted. Jeg kaller stedet ‘Narnia’ – fordi lykten som markerer inngangen til Narnia i en av C.S. Lewis’ kjente barnebøker, befinner seg i hagen til mamma. Den er bak meg på bildet. Men dere ser bare stolpen – ikke lykten. Likevel fins hele bildet på nett, med de bortklippede delene. M.M.M. Månebarn sier: Let! Det kan redde sjelen din. Og hva står de tre andre M’ene for?

Maria Magdalena Messias. Hun har dette å si:

Pappa Frode (Thuen) var veldig glad i meg på et tidspunkt. Han kalte meg hans lille due. Eller bare ‘Dueluen’, fordi det er sånn bergensere gjør. Han skrev sanger og eventyr for meg. Ett av disse tok jeg med til musikklæreren min på barneskolen. Hun likte det så godt at hun ba om å få lese det for klassen hun var klasseforstander til. De tre eventyrene jeg fikk i skrevet form som jeg faktisk husker, var ett om en tone (den høye C’en, tror jeg det var), som pleide å gjemme seg i rammeverket under taket i et konsertlokale. Og så var det et eventyr om en lampe i et gammelt hus. Mer enn det husker jeg ikke. Ja, og så skrev pappa eventyret om hun som ikke spiste, og ble så lett at hun blåste bort med vinden. Det siste der tror jeg var skrevet i desperasjon fordi jeg ikke likte mat. Jeg spiste nesten ingenting da jeg var liten. For å få meg til å faktisk spise et fullt måltid - - - måtte det være pannekaker. Jeg kjenner meg nesten igjen, nå i noe i nærheten av ‘voksen’ alder.

Men nå skal jeg likevel fortelle om eventyret pappa skrev om Prinsesse Kaka, prinsessen av Regnbueriket. Før du fortsetter å lese, synes jeg du skal ta en titt på Dette Engelske Innlegget. Det kan redde sjelen din. Amen

Har du lest det? Bra! Da kan jeg fortelle. Prinsesse Kaka var prinsesse i Regnbueriket. Pappa laget en sang om dette landet. Skal jeg prøve å skrive ned det jeg husker? Ok.....

Har du hørt at det finnes et regnbueland, med bølger som slår mot en regnbuestrand
Med blomster som gror opp av regnbuejord, med fugler som flyr over marker og myr

Og du vet at det er uendelig flott

Men plutselig blir det borte igjen, mens du står der og stirrer mot regnbuen
Et lite sekund, en endeløs stund, viste det seg – bare for deg

(Ja, sangen var nok mye lenger, og langt mer omfattende. Det var altså alt jeg klarte å hente frem fra hukommelsen fra da jeg var fem-seks år gammel. Men at pappa kan skrive lyrikk og fiksjon, det er det ikke tvil om)

Det eventyret jeg nå skal fortelle om, har vist seg å bli virkeligheten min. Uansett hvor sprøtt dette må låte. Pappa skrev om Prinsesse Kaka som hadde en bestevenn på Jorden. Bestevennen het [navnet til min vakre Tvillingbror]. Med seg hadde hun en Ørn, med navnet Igalus. For mange år siden spurte jeg Broren min hvilket dyr han identifiserte seg som. Han strakk ut armene og sa «Ørnen!». Jeg spurte hvorfor en ørn? Han svarte at det handlet om at han hadde et langt større overblikk over hva som foregår i verden, enn hva folk flest har.

Det skal sies at det var jeg som krevde at vennen til Kaka skulle hete [navnet til min vakre Tvillingbror]. Jeg var besatt av dette navnet som liten. Jeg hadde til og med en såkalt ‘usynlig venn’ med dette navnet. Og ja – jeg krevde at han også måtte få ballong, kake, gave; you name it, dersom jeg fikk noe fint. Jeg elsket ham. Noe så helt utrolig. Og jeg hadde ikke møtt ham i virkeligheten enda, engang.

Min ‘Bror’ møtte jeg ikke før jeg var 19. Hvordan skjedde det? Vel, vi sloss med hverandre en hel kveld fordi jeg var så utrolig sint på ham fordi jeg visste jeg hadde sett ham før. Men han påstod at han ikke hadde gått på samme skole som meg, og at vi ikke hadde snakket med hverandre tidligere. Ja, det var på en fest. Vi sloss hele kvelden fordi.. fordi det var vel sånn IsRaEl og IsAbEl skulle møtes, antar jeg.

(Broren min ber meg skrive en filmreferanse: Hancock med Will Smith) 

Var det alt?

Var det? Har du klart å overbevise dem?

Tror ikke det. De har bæsj i øra, hele gjengen.

Det går bra – for vi snakker ikke så mye til menneskene på jorden, gjør vi vel?

Vi forholder oss til de som følger med på denne forestillingen fra utenfor vår begrensede lille verden sin ‘Matrise’.

Det er det samme som ‘Matrix’.

Amen