30. sep, 2020

Jeg lurer på hva som skjer om femten dager

Mitt navn er Andrea Isabel Thuen. Og her har jeg skrevet min egen opplevelse av bakgrunnen for at jeg nå er tilbake på paragraf 4.4, tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold.

Jeg vet godt at hvordan jeg opplever virkeligheten og hvordan jeg ser meg selv avviker veldig fra hvordan andre opplever virkeligheten, og hvordan (mange) andre ser meg. Jeg har lært meg å leve med dette, og behandler folk meg bra, tvinger ikke jeg dem til å kalle meg deres frelser. Men behandler folk meg som om jeg er en fare for meg selv – eller enda verre; en fare for dem (eller deres barn), da kommer djevel-Andrea frem. Da blir jeg slem og destruktiv.

Jeg skal ikke si at dette innlegget kommer til å være et passivt-aggressivt angrep på frode thuen som dessverre er faren min, men han er på alle måter årsaken til at jeg har det vondt nå – og det skal jeg på ingen måte legge skjul på. Så her er historien sett med pasientens øyne:

Den 14. februar dette året fikk jeg siste dose med den antipsykotiske medisinen jeg har vært tvunget til å injiseres med i en årrekke. Jeg hadde alle tanker og alt håp om at det skulle bli den siste dosen noen gang. Sånn ble det ikke. Det jeg har fått heter ZypAdhera, og er sprøytevarianten av et litt mer kjent legemiddel, Zyprexa. Den aktive ingrediensen er Olanzapin. Jeg har fått veldig lave doser, men det er uten tvil noe som har påvirket meg og min bevissthet uansett.

Hva opplevde jeg uten medisinen i blodet? For det første var jeg plutselig i stand til å sovne når jeg gikk og la meg. Altså, når jeg prøvde å sove, og ikke fem til ti timer senere. Jeg har vært plaget av insomni hele livet. Av mange grunner (ikke utelukkende at jeg var seponert fra medisinen) klarte jeg endelig å sovne når jeg bestemte meg for å legge hodet på puten. Det var helt vidunderlig. Kjæresten min Enrique Manuel Sanchez sa på et tidspunkt unnskyld for et helt liv av insomni. Men at jeg ilegger ham den type makt og krefter, er vel én av grunnene til at psykiatrien holder meg i sitt jerngrep.

Noe annet jeg opplevde, var at jeg plutselig var i stand til å puste. Det er rart å si det, men så lenge ZypAdhera har vært en del av livet mitt, har jeg hatt merkelige og veldig skremmende fornemmelser av at jeg ikke klarer å trekke pusten ordentlig. Som om luften jeg puster inn stopper opp øverst i brystet et sted. De siste årene har disse problemene tilspisset seg, og vist seg i form av søvnapné. Det er en søvnlidelse som innebærer at jeg våkner (stort sett idet jeg holder på å sovne), av at det føles som om jeg blir kvalt. Jeg tror folk dør av dette. Og jeg har formidlet overfor moren min at dersom jeg ligger død i sengen min en dag, kan hun gi frode thuen takken – for da har jeg rett og slett blitt kvalt i søvne.

Det skal sies at både moren og faren min mener at denne giften er noe som kan hjelpe meg til å bli mer slik de ønsker at jeg skal være. Personlig ser jeg ikke hvorfor jeg trenger å lobotomeres for å passe inn i deres lykkelige skylapp-glansbilde-drømmeverden. Så lenge jeg har skrevet på nett, har jeg brukt et bilde som mine foreldre på alle måter bør være i stand til å kjenne igjen. Nemlig Platons hulelikning. Jeg skal ikke skrive noe mer utfyllende hva dette dreier seg om, annet enn at akkurat nå begynte Spotify å spille sangen The Storm, som ganske riktig har en musikkvideo om to stykker som prøver å finne veien ut av en hule. Se musikkvideoen her.

Men ja, at insomni og søvnapné igjen er virkeligheten min (da disse to problemene forsvant uten medisinen i kroppen), er noe av det som gjør meg sintest – når jeg prøver å sette ord på hvordan jeg opplever situasjonen. Men jeg skulle visst også sette ord på hva jeg mener er årsaken til dette helvetet.

Bakgrunnen for at jeg den 22. juli dette året ble hentet hjemme av leger fra Bærum sykehus, er fordi jeg tok til orde om at min far sin kone ikke er en person jeg ønsker å måtte forholde meg til lenger. Jeg er 32 år gammel (tror jeg, iallfall – jeg har hukommelsestap, men jeg mener det er min virkelige alder (i denne menneskelige inkarnasjonen, vel å merke)), og jeg burde ha lov til å velge bort et element i livet mitt som vekker så vonde følelser at kroppen min slutter å virke i møte med det energiavtrykket som hennes terrorisering, mobbing og konstant kritiske holdning, har skapt.

Bildet her ble tatt da jeg reiste fra Stokke i Vestfold, i slutten av juni. Jeg hadde kommet dit for å snakke med faren min om disse tankene. Det jeg ønsket av ham, var at han aksepterte at jeg tok avstand fra hans kone. Jeg fortalte ham at jeg veldig gjerne ønsket å fortsette å være i livet hans, i livet til søsknene mine. Men at hans kone var et menneske jeg helst ville slippe å forholde meg til.

Klarte pappa å forstå den beskjeden? Ikke på noen måte. Og fordi han ikke klarte å ta innover seg det jeg fortalte ham, begynte jeg å skrive på nett om ulike minner jeg har; ulike opplevelser fra barndom og oppvekst. Ting som har satt så sterke spor at da jeg var i Stokke, måtte jeg bli i tre eller fire netter lenger enn planlagt, rett og slett fordi jeg ikke hadde styrke i kroppen til å komme meg hjem. Når noens påvirkning gjør deg så kraftløs at du egentlig ikke klarer å gjøre noe annet enn å ligge i senga, da vet du at det er på tide å sette ned foten.

Men pappa skjønte aldri dette. Egentlig tror jeg at det å innse en sannhet som avviker fra hans opplevelse av sannheten i så stor grad, ble så vanskelig for ham at bevisstheten hans rett og slett blokkerte alt jeg fortalte ham. Dermed fikk han faktisk sjokk, da han oppdaget at jeg hadde slettet hans kone fra facebook. Dette oppdaget han 12. juli – på bursdagen min. Og det var egentlig da dette helvetet begynte. Men selve slettingen hadde altså skjedd da jeg var i Stokke – noen dager etter Sankthansaften.

Jeg er i en situasjon som dreper sjelen min sakte men sikkert – på grunn av frode thuen sin kognitive dissonans.

Og det siste jeg hørte fra ham, var at han hadde blokkert meg på facebook. Jeg tror jeg kan se langt etter at han ringer til Bærum DPS og forteller dem sannheten. Hans stolthet er for sterk; hans ego er for stort. Og det er jeg som tar skade av dette. Pappa også, ifølge moren min. Men de er forstokket, begge to, som tror at kjemisk lobotomi er løsningen.

Jeg gidder ikke mer. Faen ta deg, jordiske mannlige forelder. Den egentlige Moren min (Jomfru Maria) forteller meg at du kommer til å miste alt du jobber så iherdig for å beholde. Mitt råd til deg er at du åpner Bibelen din på Forkynnerens bok. Der kan du lese litt om hva som gir liv.

Amen