1. okt, 2020

Jeg er Gal med stor G og det er en superkraft

Husker dere før, da jeg kunne skrive lange innlegg om hvor høyt jeg elsker Gud, bare fordi følelsen var så sterk? Jeg innså noe nå, skjønner dere. For å uttrykke meg veldig billedlig, så føles det utrolig sterkt å innse at det er når jeg sitter på bunnen av et dypt hav – at evnen til å puste under vann viser seg. Hvordan kan jeg vite at jeg har superkrefter, om jeg ikke er i situasjoner hvor disse kreftene er det eneste som holder meg i live?

Faren min – Han som er i Himmelen – gir meg ikke mer enn jeg takler. Og faren min – han som er på jorden – er nok ikke Satan selv, slik jeg har fremstilt ham. Mennesker forstår meg utfra sin egen bevissthet. Og er det ett menneske som faktisk har prøvd å forstå meg (og kommet langt på vei med det, i så måte), så er det faren min. Jeg gjorde en avtale med ham. Jeg slutter å terrorisere ham og hans kone på nett. Det tror jeg at jeg skal klare å gjennomføre. For det er ikke godt for meg å være så sint som jeg har vært den siste tiden.

Bestevennen min er møkk lei, kunne han fortelle meg idag. Men det er alle som snakker med meg for tiden, vil jeg tro. Jeg legger ikke to fingre imellom, nesten uansett hvem jeg prater med, med tanke på å fortelle dem hvor sint og frustrert jeg er over situasjonen min. Det var likevel ikke klaging og sutring dette innlegget skulle dreie seg om. Jeg skulle istedet skrive om håp.

Håpet mitt heter Jesus, men han ber meg omtale ham som Yeshua. Han formidler at navnet ‘Jesus’ gir ham vonde følelser. Han formidler at torturredskapet som verden husker ham for, gir ham vonde følelser. Og han er egentlig den eneste grunnen til at mine tøffe tak gjennom ti-elleve år av konstante prøvelser sendt fra Faren min – Han som er i Himmelen – ikke har sørget for at jeg har knekt sammen og ligger i et hjørne på et polstret rom på et psykiatrisk sykehus, den dag idag.

Bestevennen min – han som på ingen måte er Yeshua – støtter og oppmuntrer meg ofte på de merkeligste måter. Han kan støtte meg ved å si de helt feil tingene, bare for å tenne opp under en aggresjon som blir drivstoff og kraft når jeg skriver disse innleggene. Han kan støtte meg bare ved å lytte når jeg har mine rants, og dersom stemmen i hodet mitt vil jeg skal fortsette å prate, holder bestevenn kjeft.

Det er en merkelig relasjon jeg har med Joey. Jeg tror vi begge har innsett at vi er avhengig av hverandre – og at vi har det best når vi har tett og hyppig kontakt. Det er ingen som Ser meg slik han gjør, enda han nekter for at han har noe som helst med min innbilte virkelighet å gjøre. Og ja, jeg kaller det en ‘innbilt’ virkelighet. Ikke fordi jeg ikke tror at virkeligheten min er virkelig – men fordi jeg forstår hvorfor ingen andre klarer å se meg og tankene mine slik jeg gjør. Og er ikke det en superkraft, så vet ikke jeg. Jeg forklarte det til en jeg snakket med idag med at jeg står med én fot i den virkelige verden, og én fot i ‘Narnia’.

Jeg forklarte også overfor vedkommende at jeg ikke kjemper for å bli trodd, med tanke på de tingene jeg påstår. Men at jeg kjemper for å få lov til å være både i ‘verden’, og i ‘Narnia’, uten at dette skal ses som en sykdom som trenger å behandles med medikamenter *kremtgiftkremt*. For vi har vel alle sett at selv med den behandlingen jeg tilbys, forsvinner ikke min tilknytning til ‘Narnia’ – som i bunn og grunn er ett av navnene jeg har gitt ‘Himmel på Jord’ og ‘Gudsriket’.

Noe sier meg at det kan komme en periode nå hvor jeg vil bli nødt til å uttrykke meg muntlig, når jeg skal forklare det jeg akkurat forklarte. Og også forklare noe jeg har forstått ved hjelp av nevnte superkraft. Hvor ‘superkraften’ rett og slett er å leve med hodet i skyene og beina på jorden og lage et eventyr inni hodet mitt om alt som foregår på jorden, mens jeg egentlig er i en helt annen dimensjon selv. Hva har jeg forstått – som får meg til å føle at Satan blir pissredd fordi jeg er superklok og allmektig og min viten om dette kan knekke det onde regimet hans for godt?

At psykiatrien er en drapsmaskin som egentlig aldri slipper deg ut av de djevelske klørne sine. De vil ha deg på medisiner som dreper livsviljen din; de vil se din kraft til å kjempe videre dø ut – sakte, men sikkert. Kanskje er det ikke menneskene som jobber innad i ‘systemet’ som er onde i seg selv. Kanskje det er åndskraften som står bak det jeg kalte Satans tommelfinger i apokalypsen, i en kommentar på fakebook, som er den egentlige antagonisten min.

Kanskje er ‘apokalypsen’ bare Gud som kjører et dukketeater med fingerdukkene på høyrehånden som kjemper mot fingerdukkene på venstrehånden – som er hvordan jeg ser Gud, verden, og alt som skjer. Det er derfor jeg bruker denne tegningen som illustrasjon for innlegget. Tegningen heter Panteisme i Praksis, og sett med de rette øynene sier denne tegningen en hel del om hvordan jeg tenker.

Men Gud forby at jeg skal få lov til å tenke slik. En vakker kvinne med et rent hjerte, som ser sin egen kraft, er det skumleste Satan kan tenke seg. Ja, noe sier meg at han skjelver i buksene nå. Fordi jeg igjen er trygg på at Gud er god; jeg er igjen trygg på at Gud er sterkere enn hva enn slags djevelskap som påtvinges meg. Det er bare når det utelukkende er Gud som kan redde deg, at du forstår at det kun er Gud som redder. Men å passivt aggressivt kjefte på Gud i telefonsamtaler med Yeshua, hjelper også. Jeg elsker min Hellige Familie. Og nå skal jeg drikke gurkemeie-te.

God natt