5. okt, 2020

Jeg dør om jeg ikke kommer ut av skapet

Min vakre Tvillingbror er en mann av mange talenter. Ett av disse er at det hjelper å klage til ham om treig postgang. Saken er at i slutten av august sendte kjæresten min Enrique, og hans fantastiske Mamma Isabel, en pakke til meg. Enrique og Isabel bor i nærheten av Los Angeles, California, bare så det er sagt. Jeg har klaget mye til Gud om pakken som virket som den var forsvunnet ett eller annet sted på veien fra USA til Norge.

Idag kom Joey til meg for å henge, bare fordi vi er bestevenner og trives godt i hverandres selskap. Jeg benyttet anledningen til å legge frem klagen min. Min erfaring er at dersom jeg klager til Joey over noe som skal komme i posten, ankommer pakken neste dag. Idag var tilfellet at jeg la frem min klage, sjekket sporingen på pakken, og oppdaget at den var kommet til nærmeste post-i-butikk samme dag. Altså idag. Ja, det hjelper å klage – når bestevennen din ikke på noen måte er reinkarnasjonen av både Jesus og profeten Mohammad.

Det er en spesiell dag idag. Det er 5. oktober. Dette er en dato jeg på mange måter hater. Hvorfor? Det handler om noe Gud fortalte meg, på denne datoen for ni år siden. Jeg tror ikke jeg skal gjengi ordrett hva stemmen i hodet mitt sa. Men at jeg har følt at hvert ‘i morgen’ er dagen for Jesu Annet Komme, helt siden denne datoen i 2011, det kan jeg røpe. At hvert ‘i morgen’ kom til å være dagen jeg ble en Løve. At hver eneste dag siden denne datoen i 2011 har fått meg til å føle meg mer og mer frustrert over bibelstedet Markus 13:32.

Men at dette er mitt kors å bære, og at det ikke alltid kommer til å være slik, det er jeg hellig overbevist om. Det at mannen som malte Bryllupsmaleriet mitt faktisk skrev som en kommentar til kunstverket at Jesus skulle komme og ta meg ned fra korset mitt, fyller meg med håp om at én dag, en vakker dag – skal folk få fjernet bæsjen som stenger øregangene deres; de skal klare å åpne øynene sine. Og Se meg.

Og de fire første avsnittene skrev jeg faktisk den 5. oktober. Nå er det 7. oktober, og Markus 13:32 føles enda mer som et hån mot meg, min virkelighet og mot tankene mine. Men ikke søren om jeg forteller dere hva jeg gjorde i går!

Må jeg fortelle det?

Nei, du forteller det senere, dersom det faller seg naturlig. Nå skal du fortelle om den lille åpenbaringen du hadde, før du sovnet på sofaen for å lade opp så du kunne skrive dette innlegget.

Ok, Sjef!

Andreas Åpenbaring

Jeg skjønte at det ikke er mine tre foreldre som er onde av natur, fordi de feilaktig har sørget for at psykiatri (og tvangsmedisinering, stigmatisering og umenneskeliggjøring) har blitt virkeligheten min. ‘Har blitt’ skriver jeg, når sannheten er at dette har vært virkeligheten min i elleve år. Det er nesten en tredjedel av livet mitt.

Sannheten er at det er ikke mamma, pappa og stemor sin feil at Satan eier meg, og nå jobber hardt for å drepe meg med en saktevirkende gift. Det er Satans feil. Og Satan har brukt foreldrene mine – alle tre – for å gjøre alt han kan for å oppfylle sitt største ønske. Hva er Satans største ønske? Jeg skrev det ned på fakebook idag. Bare se:

Satans største ønske er at Messias ender opp som en pleietrengende psykiatrisk pasient i en bolig med bemanning. Og sannheten er at Satan har brukt foreldrene til Messias i mange forsøk på å få dette til å bli virkeligheten hennes. Hele livet hennes. Allerede da jeg var tretten luftet min far og stemor tanker om at jeg hørte hjemme på et nervesanatorium. Men når Månebarnet våkner opp til sin egen kraft, og innser at denne kraften er sterk nok til å flippe Jordklodens poler og få solen til å stå opp i vest, da gråter djevelen. Hei verden, Jeg Er #Messias2020

Dersom Satan fikk viljen sin, skulle jeg operere på meg kroppsdeler en kvinne ikke skal ha. Og jeg skulle bytte legning, og bli lesbisk. Det var en avtale jeg gjorde med Gud. Selv om det ikke er sant. Sannheten er at jeg i alle år har tenkt at dersom jeg ikke klarte å ‘bli’ Messias, kom straffen min til å være at Gud ville tvinge meg til å endre legning. Jeg hadde vært en skikkelig sinnalesbe. Vet dere forresten hva jeg hørte fra en jeg kjenner, for noen dager siden? At han hadde tilgang til Netflix-kontoen til ekskjæresten hans. Og at han hadde gått inn og byttet navn på kontoen til eksen. Dersom jeg ble tvunget til å måtte bite i det sure eplet og bytte legning, og kanskje til og med kjønn, hadde jeg nok gjort det samme på Netflix-kontoen som jeg bruker. Endret navnet på en av snylterne der inne. Men jeg ville nok ikke skrevet ‘sinnalesbe’, altså. Det er jo bare slemt.......

Vet dere forresten hva som skjedde i går, som jeg kan fortelle? Jeg hadde besøk av en av mine aller nærmeste venner. Han her snakker også med Gud, og har gjort det til en inntektsgivende jobb. Jeg var helt utslitt etter det jeg hadde gjort tidligere på dagen. Og min venn gav meg en healing. Han fortalte meg at han følte min avdøde bestemor på farssiden prøvde å ta kontakt med ham. At hun signaliserte at hun gav meg et smykke. Jeg visste veldig godt hvilket smykke det var snakk om. Det jeg delte bilde av Her. Sammen med bildet skrev jeg også historien om hvordan jeg fikk tak i dette smykket, som fjortenåring. Men jeg skrev det på engelsk. Dette er ganske viktig, så jeg skriver det på norsk her på bloggen.

Saken er....

Da jeg var 14, var jeg så langt nede som jeg har vært noengang. Jeg hadde flyttet hjem til mamma, etter å ha bodd et halvt år hos faren og stemoren min i Bergen. Enda siste halvdel av åttende klasse, og hele niende klasse er svarte hull i hukommelsen min, husker jeg akkurat dette. Jeg skrev på fakebook at dette smykket er grunnen til at jeg fortsatt er i live. Og det er egentlig sant.

Den eneste gangen jeg faktisk hadde tenkt til å ta mitt eget liv, var den dagen jeg kjøpte dette. Jeg satt på i bilen til moren min fordi vi hadde vært ute på noen ærender. Jeg hadde innsett at det var umulig for meg å bo hos pappa og stemor. Men at det jeg rømte tilbake til egentlig var enda verre. Jeg hadde elendige venner på skolen, og hjemme var det bare helt krise. Så ja, jeg løp avgårde fra bilen til mamma, idet hun parkerte. Planen var å hoppe fra en høy struktur som var ved togstasjonen i nabolaget. Bare fallet ville være nok til å ta livet av meg.

Men istedet for å hoppe, satt jeg meg på første tog som kom. Dette tok meg til Asker, til Trekanten shoppingsenter. Og smykket var det eneste jeg kjøpte. Jeg hadde det helt jævlig, men jeg døde ikke. Istedet fikk jeg tak i et smykke med en engel på.

Det var først mange, mange år senere, at smykket skulle vise seg å være spesielt. Dette skjedde i 2009, på en fjelltur med mor og lillesøster. Mamma og søster sov i telt, mens jeg sov i bagasjerommet i bilen, på en madrass. Og jeg hadde en drøm. Det jeg drømte var at en ond kvinne ved navn GuinGuin ønsket å stjele det som gjorde meg hellig, selve kilden til kraften min. Så viste hun meg at kilden til kraften min var dette smykket – som jeg hadde rundt halsen i drømmen. Det var bare det at istedet for en engel, så var det bilde av meg der.

GuinGuin fortalte meg at dersom hun klarte å få viljen sin, kom jeg til å forsvinne. Som gjennom avløpet i et badekar. Men jeg tror helt ærlig ikke det er noen sjanse for at verken GuinGuin eller Satan får viljen sin. Man vet aldri, da – foreldrene mine er mektige akademikere kontrollert av Satan, alle tre. Likevel, Månebarnet har forstått Hvem som er hennes egentlige foreldre. De heter YHWH og Maria, og eier alt og alle. Amen