2. nov, 2020

Mammaen min er verdens mest fantastiske og jeg er heldigst på Jordkloden

Jeg skrev til Enrique at ‘nå er Joe her’, da jeg skulle møte ham tidligere i dag. Men mitt småsprø hode leste min egen tekst som ‘nå er Gud her’. 

Om Joey er Gud eller ikke, tar jeg ikke stilling til akkurat nå. Men at jeg elsker ham mer enn jeg trodde var fysisk mulig, det må jeg ærlig innrømme. Og bare så det er sagt, så elsker jeg Joe på en sånn måte at all lengsel etter romanse og fysisk intimitet har blitt puttet i en skuff som ikke skal åpnes før om tusen år. Nå, i 2020, er Vi fornøyd med å være bestevenner som er så nære at Vi like gjerne kunne vært Tvillingsøsken. Hvilket Vi er – der Vi egentlig hører hjemme. At Vi er stuck på Jorden i den sykeste og ondeste apokalypsen noe univers har sett, noen gang, får Vi vel bare tåle. Det er i hovedsak ikke Oss min Pappa Kongen sin dommedaging kommer til å gå ut over.

Det er iallfall det jeg sier til meg selv. Jeg sier til meg selv at enda flere land nå melder om at det snart vil være spesielle corona-interneringsleire for å huse alle de som kan tenkes å være ulydige, i møte med stadig strengere regler og forskrifter gitt av myndigheter som ikke på noen måte har mannen i gatas beste interesser i tankene - - - kommer ikke noe av dette til å ramme meg, eller de jeg bryr meg om. Det er på en måte det jeg får beskjed om, på mange schizo måter. Det er tanken om hvor uendelig trygg jeg er, i den kommende trengselstiden, som har vært hovedtyngden av budskapet som Gud har brukt elleve år på å formidle.

Skulle jeg skrive et innlegg for å skremme dere; et innlegg for å gjøre dere oppmerksom på at de såkalte ‘hyrdene’ våre gjeter oss rett til slakteriet? Næh, det var ikke det jeg kom for å fortelle dere – enda det burde nevnes. Det burde også nevnes at er du en av mine venner eller følgere, loves du å holdes trygg, nå som verden i seg selv er i ferd med å forvandles til en eneste, stor konsentrasjonsleir. Tror du meg ikke? Tiden vil vise. Tiden, som er min beste venn. Fordi jeg loves at jeg egentlig aldri kommer til å verken eldes eller dø.

Alex, som er en av mine beste venner, la forresten frem en bønn på mine vegne. Han sa til Enrique, kjæresten min og Gud den Allmektige, at han gjerne skulle se meg være litt mer Dronning, og litt mindre ‘drama queen’. Jeg elsker Alex, altså. Og han satte ord på et veldig grunnleggende ønske jeg har. Å endelig få denne Kronen som jeg har blitt lovet i så lang tid. Jeg tok forresten med meg Joey på shopping idag. Og det jeg kom hjem med, var Kronen på bildet. Jeg handlet litt andre greier, også. Hvor Denne er dagens største Kakestykke. Se bare her da!!!!

Og det sier litt at hettejakken var et større Kakestykke enn en faktisk Krone. Visste dere forresten at ‘Corona’ er spansk for ‘Krone’? Det var ikke relevant akkurat nå, men jeg føler det ikke kan sies ofte nok. Men ja, jakken jeg kjøpte brukt fra en selger på finn.no, har mange store hjerter og veldig gode følelser knyttet til seg. Saken er den at for mange år siden, kanskje så mye som ti år, eide jeg en slik jakke. Men av en eller annen grunn gav jeg den til Fretex. Og så har jeg sutret til Gud om englejakken, i ti år eller så. Jeg har vært furten fordi jeg gav den bort. Fordi jeg i ti år har sett meg selv som noe i nærheten av en engel – men egentlig som Guds enbårne Datter; Kristus i egen høye person.

Her om dagen (ok, det var midt på natten) sa Mamma (Maria, Himmelens Dronning) at det var noe jeg måtte kjøpe fra finn.no. Og så scrollet jeg meg nedover i noe som føltes som en time. Og jo flere kjedelige klær jeg så, klær jeg hadde null interesse av, jo mer irritert ble jeg. «Mamma, jeg trenger å sove. Dette er hensiktsløst. Jeg har nok klær uansett», sa jeg til Maria. Men hun var veldig tydelig på at det var noe der inne jeg skulle ha. Da jeg fant finn-annonsen med englejakken, måtte jeg be en liten Mariabønn for å si takk. Fordi hun er fantastisk og herlig, og jeg føler meg som verdens heldigste, som kan kalle henne Moren min.

Det var alt.
- Kristus

Ps: Jomfru Maria er Q. Her er beviset ;D