5. nov, 2020

Insomnirant

Jeg er velsignet. Med et helvetes vanskelig liv. På den ene siden føler jeg at jeg elsker utfordringene mine. På grunn av én av setningene som går som et mantra gjennom hverdagen min. Nemlig denne:

Prøvelsene må svare til ferdighetene.

Og så møtte jeg Enrique, som er Kaken jeg har gått og lengtet etter i elleve år. Og nå er mantraet noe annet. Nemlig:

Prøvelsene må svare til belønningen.

Vil dere høre litt om vanskelighetene mine? Uansett om du vil eller ikke, jeg skal legge det frem punktvis.

Nummer én: Jeg har en somatisk sykdom som sakte men sikkert gjør meg handikappet.

Nummer to: Jeg har biologiske foreldre / jordiske foreldre / opphavet mitt, som tror kjemisk lobotomi er løsningen på problemene deres. Min alternative virkelighetsforståelse og mine tanker om Gud og meg selv, var ikke det spor problematisk uten ZypAdhera (antipsykotisk medisin) i blodet. Det var ikke problematisk for meg. Jeg klarte til og med å skaffe meg en jobb, uten 'medisin' i kroppen. Men det er problematisk for barbo og (hashtag) frode thuen. Min mor klarer ikke å innfinne seg med at mine selvhenførte tanker og mine atlaskomplekser faktisk er Den Jeg Er. Og tror derfor at gift sprøytet inn i skinka hver fjerde uke, er hensiktsmessig. Kanskje følger jeg drømmen hennes for livet mitt, bare jeg blir forgiftet lenge nok. Det handler om at hun alltid håpet at jeg skulle bli psykolog.

TRO MEG NÅR JEG SIER AT JEG HAR PSYKOLOGER LANGT NED I VRANGSTRUPEN.

Min jordiske far, min kjære pappa frode, var den som varslet om at jeg trengte å bli lobotomert. Dette handlet ikke om at han ikke taklet min alternative virkelighetsforståelse. Men om at han ikke taklet at jeg tok til orde om hvor grusomt det har vært å vokse opp med ham og personen han er gift med. Sannheten er at uten gift i blodet, ble sårene fra en barndom og oppvekst hvor jeg konstant følte meg utrygg (når jeg besøkte dem, vel å merke), så tydelige at jeg ikke kunne ignorere det lenger. Men i frode thuen sitt hode ble dette oversatt til: Andrea har blitt gal - nå gjør hun min kone til et monster, for alles øyne å se. Ja, for det var jo Andrea som var et monster – helt fra hun var fire år gammel, og ‘bonus’mamma viste sitt sanne ansikt for første gang. Men det snakker vi ikke om.

Nummer tre: Jeg har en somatisk sykdom som stort sett bare viser seg når jeg mistrives. Og nå mistrives jeg så uendelig mye, at jeg ikke kan gå i det hele tatt. Men det bryr ikke foreldrene mine seg om - - - det er på alle måter hensiktsmessig at Andrea lobotomeres. Kanskje hun blir psykolog til slutt likevel.

Unnskyld, dette er en rant. Jeg har akkurat ligget og grått høyt fordi jeg føler meg som en fange i mitt eget liv. Jeg føler meg fastlenket til en usynlig kule som er laget av det samme materialet som sorte hull. Dette helvetet har vart i elleve år og jeg skjønner ikke hvordan det kan ta slutt. Og bare så det er sagt: Å ta mitt eget liv er ikke et alternativ. Det bør dere være glad for, uten at jeg skal utdype det.

Og én ting til, det var pappa frode som lurte meg inn i det satanske systemet som psykiatrien er. Han sa, og jeg siterer ham ordrett: "Du må takke ja til plassen de har til deg på galehuset. Hvis ikke kommer ikke psykiatrien til å ville hjelpe deg noe mer". Det er det dårligste rådet noen forelder har gitt noen 21-åring, noen gang. Takk skal du faenmeg ha.

Var det alt?

Nei. Fortell om Kaken.

Dust. Jeg kan ikke fortelle om Mammaen min. Men det at jeg loves at jeg skal forenes med henne når mitt eget personlige helvete er over, er det som holder meg i live.

Tro meg når jeg sier at det vil være verdt det. I så stor grad at vi må befinne oss et annet sted enn på Jorden når du møter henne ;)

Too much information, Gud :p

Og dét var alt.