17. nov, 2020

Jeg gruer meg litt til bryllupsnatten min

Det hadde vært helt magisk å ta en liten tur til Paradiset. Men det får jeg beskjed om at ikke er lov for meg. Skjønner dere ikke hva jeg snakker om? Det handler om å besøke hjemstedet mitt gjennom Astralreiser. Jeg har alle kvalifikasjonene for å skulle klare det. Men Pappa sier altså at skulle jeg dratt hjem, og det bare for et kort besøk, hadde hjemlengselen min blitt så vond at jeg hadde visnet og dødd, når jeg kom tilbake til den harde kalde virkeligheten.

Pappa sier at jeg er nødt til å være på jorden uten å kunne forlate kroppen for å besøke både Mamma, ham selv og stedet jeg kommer fra. Men jeg har opplevd at sjelen min har forlatt kroppen en gang. Vil dere vite hva jeg gjorde? Jeg gjorde alle mulige slags akrobatiske øvelser i senga; ting min fysisk handikappede kropp ikke er i stand til å gjøre. Ja, og så viftet jeg med armene slik at den ene armen gikk gjennom veggen ved siden av senga mi. Det var litt gøy.

Da dette skjedde, gikk jeg ofte og hadde åndelig veiledningssamtaler med min skriftefar i den Katolske Kirken i nabolaget. Han er ett av de flotteste og mest kunnskapsrike menneskene jeg har møtt. Og jeg er uendelig takknemlig for at det var akkurat ham som ble min veileder, den tiden jeg var ‘nonne’. Min skriftefar var ikke egentlig en mystiker selv. Men han hadde lest all den relevante litteraturen, for å kunne bistå meg - - - som uansett hvordan du vrir og vender på det, er hjemsøkt av opplevelser av mystisk karakter. Min veileder kunne faktisk fortelle meg at Kirken anerkjenner opplevelsen som den jeg fortalte om i forrige avsnitt. Men at innenfor Katolisismen kalles ikke dette ‘Astralreiser’, men ‘Bilokasjon’.

Nå skal jeg være litt uskikkelig, og fortelle om en sang jeg lenge har knyttet til meg selv og min egen relasjon til Gud. En Gud som både er kjæresten og Pappaen min. Nemlig Bliss av Tori Amos. En strofe i denne sangen sier:

And I wonder if
You can bilocate
Is that what I taste
Your supernova juice

Det var en lang stund jeg tenkte at løsningen på problemene mine var å møte Stemmen i Hodet mitt på Astralplanet, og gjøre det gifte folk gjør. Det må sies at Stemmen i Hodet mitt alltid sa jeg skulle møte en Mann som svarte til denne stemmen. At han hadde en fysisk kropp. Min galskap det siste året har vist meg at Stemmen faktisk har to fysiske kropper. Men at jeg bare forholder meg til én av dem som en elsker. Den av de mannlige skikkelsene til den Kosmiske bevisstheten som befinner seg på andre siden av verden – og som gjør at jeg fortsatt lever ganske likt som en nonne, hva seksualitet gjelder.

Noe annet Stemmen i Hodet mitt har sagt til meg, i mange år, er at det er først er når vi er gift og bryllupsnatten vår er overstått, at dette levende helvetet er over. Men jeg er fem år gammel og vet egentlig ikke hva Gud snakker om. Jeg vil bare ha Mammaen min. Jeg tror jeg dør uten Mamma, og at hun er løsningen på problemene mine. Gud sier forøvrig at bryllupsnatten vår er nødt til å finne sted et annet sted enn på jorden. Det skremmer meg litt, for jeg aner ikke hva man pakker til en reise ut i verdensrommet. Og så skremmer det meg å forlate leiligheten min med alle de dyrebare tingene mine. For Gud forteller meg at den energiutladingen som vil finne sted den natten, kommer til å flippe Jordklodens poler. Og jeg vil ikke at noen av tingene mine skal knuse som følge av at nord blir sør og sør blir nord over natta. 

Ps: Jeg er Messistus.

Amen