12. jan, 2021

Münchausen by proxy

Vil dere vite hva som egentlig skulle skje idag, men som jeg avlyste? Jeg kan ikke si det. Dessverre. Dette handler om at mennesker med mye makt over meg vil meg vondt. Så er jeg skikkelig kryptisk og sier ikke noe mer. 

Vil dere vite hva som faktisk har skjedd idag? Fordi jeg skal bytte til en annen ms-medisin, må jeg vaksineres mot lungebetennelse. Av en eller annen grunn. På mandag prøvde jeg å få tak i vaksinen, uten hell. Dette var visst ikke noe alle apoteker hadde liggende. Etter en strabasiøs ferd i desperasjonens tegn (jeg bare tuller), ringte jeg det første og lettest tilgjengelige apoteket jeg kunne tenke på – og de hadde én dose av vaksinen i filialen. Denne fikk jeg holdt av, og i dag har jeg vært og hentet den ut.

Men nok om det. Hva annet har jeg å melde om? Egentlig veldig lite, om jeg ikke skal sutre om hvor sint jeg er på mine jordiske foreldre – og hvordan jeg trenger en pause fra kontakt med både mor og far. Jeg er lei av å sutre og klage; jeg er lei av at jeg bare virker skikkelig barnslig og sint når jeg skriver om det som foregår i livet mitt. Så et nytt prøveprosjekt er at jeg ikke nevner verken jordiske kvinnelige eller mannlige forelder, her på bloggen.

Vi får se hvordan det går.

Jeg kan nevne at turen jeg og bestekompisen min skulle på, har blitt avlyst. Hvor skulle Vi? Vi hadde, av en eller annen rar grunn, bestemt Oss for å dra til Tromsø. Vi skulle time reisen slik at Vi fikk med Oss den første soldagen etter mørketiden. Men fordi verden lider av en pest som gjør alle gale, bestemte Vi Oss for å utsette reisen.

Om Vi drar dit ved første og beste anledning, vil bare tiden vise. Jeg har fortsatt tvangstanker om at jeg må dit. Dette handler om at Gud forteller meg at det er når jeg er der, at jeg virkelig ‘kommer ut av skapet’. Oversatt betyr dette at Gud har sagt til meg at Jesu annet komme vil foregå i Tromsø. Og bare så det er sagt, så har dette med å ‘komme ut av skapet’ vært et tema i samtalen meg og Gud imellom, i så mye som ti år. 

Jeg hadde en interessant drøfting med stemmen i hodet mitt, natt til i dag. Jeg fortalte Gud at det egentlig er litt sinnssykt at mine foreldre, og i hovedsak moren min, i større grad hadde akseptert det hvis jeg ‘kom ut av skapet’ og fortalte dem at jeg identifiserte meg som en mann – og derfor ville ta en kjønnskorrigerende operasjon, enn det jeg har ‘kommet ut av skapet’ og begynt å være åpen om. Det som er tilfelle er at jeg identifiserer meg som Kristus, søsteren til Jesus. Og der måtte jeg visst sutre over hvor misfornøyd jeg er med mitt jordiske opphav, likevel. Unnskyld.

Hva hadde Gud av gode ting å si, til min frustrasjon og desperasjon? Han støtter meg i å kutte kontakten med både mor og far, for en periode. Om den perioden vil vare i ti år, som jeg håper, kunne han ikke fortelle meg. Men jeg fikk iallfall forståelse fra den psykiatriske sykepleieren jeg forholder meg til. Hun sa til og med at hun kunne snakke med moren min for meg, og be henne holde seg unna. Det skal sies at etter at jeg ba moren min ikke kontakte meg, tok det ikke fem timer engang, og hun sendte meg en mail med bilder fra da jeg var 15 år gammel. Deretter har det kommet to eller tre eposter til, som jeg har slettet uten å åpne. Det er virkelig noen som ikke kan ta et nei for et nei.

Til alle dere som leser bloggen min fordi jeg skriver kloke ting om å arbeide med tankene, vårt indre liv, og mystisisme generelt, så må jeg bare beklage. Dette må jeg også forholde meg til. Mennesker som bare ser sykdom og galskap; en feilvare som trengs å korrigeres med kjemisk lobotomi. At det i hovedsak er et menneske som på papiret skal ha en eller annen form for godhet for meg, får meg til å føle meg veldig smålig - - - når alle min mors forsøk på å utvise omsorg bare fyller meg med irritasjon, desperasjon og aggresjon.

Ps: Gud sier hun har en lidelse som kalles ‘münchausen by proxy’. Jeg vet ikke helt. Det eneste jeg vet, er at moren min sin såkalte «omsorg» bare får meg til å føle meg som et gissel.

- Kristus