23. jan, 2021

Angstanfall

Jeg har virkelig ikke lyst til å fortelle dere hva som skjedde idag. Ikke fordi det er spesielt flaut. Eller, det er jo det. Men i den grad noe som kommer på denne Bloggen er for ‘flaut’ til at jeg kan dele det, tror jeg det toget gikk for et par år siden. Hvorfor har jeg ikke lyst til å dele det, da? Det handler om at jeg kommer til å vikle meg inn i en lang tirade om hvor sint jeg er på den/de som er årsak til at problemet som oppstod idag, i det hele tatt oppstod. Det er nemlig bred uenighet om vedkommende har noen form for skyld.

Men noen, jeg tror det er Mamma, mener jeg skal skrive en vitenskapelig artikkel om den dagen jeg hadde et mentalt sammenbrudd slash angstanfall, på Rikshospitalet. Jeg tror det er Mamma som fører pennen akkurat nå. Det er hun som har dette intense behovet for rettferdighet. Og jeg er litt irritert på henne. Fordi jeg er lei av å skrive sinte tekster om mennesker jeg prøver å ikke forholde meg til.

Uansett, hvorfor var jeg på Rikshospitalet klokken 18:30 en fredag kveld? Fordi noen, jeg tror det var nevrologen min, hadde sørget for at jeg fikk en time til MR på det tidspunktet. Noen, sannsynligvis Pappaen min, hadde sørget for at jeg bare sov to timer, natt til fredag. Så da jeg ankom Radiologisk Poliklinikk, var jeg allerede i høyspenn. Jeg liker å tenke at jeg tåler mye; at jeg er kjempesterk og at ingenting knekker meg. Men å skulle legge seg i MR-maskinen, nå idag, ble for krevende.

Jeg gråt, skalv og ristet. Og jeg kunne ikke stoppe det. Tro meg, jeg har tatt så mange MR-bilder i fortiden, at jeg har ikke tall på det. Hvorfor klarte jeg ikke å få meg til å gjøre det nå? Jeg vet ikke, faktisk. Jeg tror det handler litt om at jeg ikke hadde sovet, og at all verdens angster banket på døren. Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få puste, eller enda verre, besvime, mens jeg lå der inne. De stakkars sykepleierne som skulle passe på meg og sørge for at alt gikk bra, visste ikke hva de skulle gjøre. Til slutt sa de at jeg måtte komme tilbake en annen dag. Jeg bare... klarte det ikke.

Av en eller annen grunn begynner musikken min å spille sangen «Blue (Da Ba Dee)» av Eiffel 65. Det tonesetter en rant jeg har prøvd å holde inne, hele kvelden etter at jeg kom hjem. Og btw, jeg har sovet et par timer.

(Pappa sier at jeg skal la ranten være mellom oss. Jeg finner på noe annet å skrive om)

Hva skal jeg skrive om? Jeg vet ikke. Jeg er sint. Fordi det har skjedd ved flere anledninger at folk jeg ikke kjenner; folk som ikke visste noe om meg i utgangspunktet, har fortalt meg at Gud har fortalt dem om hvem som er skyld i min kroniske autoimmune demyeliniserende nevrologiske betennelsessykdom. Jeg blir sintere og sintere for hver eneste legetime slash besøk på sykehuset. Og herregud, Gud - - - det var dette jeg ikke skulle skrive om. Skjerp deg!

Hvorfor får jeg ikke lov til å la ting ligge? Hvis noen torturerer og mishandler deg psykologisk, systematisk gjennom et helt liv, slik at resultatet blir at livet ditt dreier seg om å besøke forskjellige sykehus og klinikker - - - skal jeg bare la det ligge? Mamma sier NEI! Ettertrykkelig. Mamma er spesielt opptatt av at den *sanne* versjonen av sannheten skal komme for en dag. Den sanne versjonen av sannheten om at også en av Norges mest anerkjente eksperter på følelser og relasjoner, kan ha svin på skogen. Skjeletter i skapet. Urent mel i posen. At selv den som de fleste mediehus henvender seg til, hvis spørsmålet handler om følelser og relasjoner, kan rammes av mentale blokkeringer.

Kognitiv dissonans. Vil dere vite hva det er? Det er en form for blokkering, som gjør at du ikke kan se en sak fra en annen side enn den du selv forkjemper. Sagt veldig pent. Min pappa (med liten p) har aldri mishandlet og torturert meg. Men han har stått og sett på at dette har skjedd; han har sviktet fullstendig i å beskytte meg. Og resultatet ble altså den kroniske autoimmune demyeliniserende nevrologiske betennelsestilstanden som har blitt virkeligheten min.

Jeg begraver alt av håp om at faren min skal klare å se saken fra andre sider en hans ektefelles. Og forbereder meg på å skrive en vitenskapelig artikkel fullstendig blottet for galskap, som jeg skal sende til et stort psykologitidsskrift.

Amen.

- Andrea Isabel Thuen