5. feb, 2021

Det er en sjanse for at jeg dør idag

Ble ikke resultatet av Krone-prosjektet mitt bra? Ta en kikk Her :) 

Men det var ikke Yeshua sin hemmelige Krone som skulle være tema nå. Jeg skal fortelle dere om dødsårsaken min, dersom jeg dør i dag. Altså fredag 5. februar. I dag skal jeg nemlig til sykehuset og få første dose av den nye medisinen jeg skal begynne på. Så selvsagt har jeg tanker om at dette kommer til å drepe meg.

Dette foregår på denne måten: Først får jeg en Paracet og en eller annen type antihistamin – i tilfelle en allergisk reaksjon. Deretter får jeg en god dose med kortison. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vet at jeg kan vente at jordiske kvinnelige forelder ringer til sykehuset for å få dem til å ikke gi meg kortison. Hun har nemlig en formening om at det er spesielt kortison som gjør at jeg ‘mister klinkekulene mine’. Jordiske kvinnelige forelder tenker alltid i de baner at 'det' eller 'det' gjør at Andrea blir 'omnipotent i tankene sine'. Slik jeg har forstått det, har hun et helt arsenal av teorier, som hun deler med helsepersonell som jeg forholder meg til.

Før alt dette gjøres, skal jeg forresten røyke femten gram klissete sort hasjisj – slik at jeg ikke dør av et angstanfall mens jeg får medisin.

(Den forrige setningen skrev jeg bare for å trykke på de ‘rette’ knappene hos de som overvåker meg. Jeg har ikke rørt narkotika på mange, mange år. Så mange år at jeg ikke husker når jeg sluttet. Poenget var uansett at dette ikke er jordiske kvinnelige forelder sin sak, og vedkommende burde passe sine egne saker; ta hånd om sine egne issues. Visste dere at for et par måneder siden sa jeg disse ordene til henne – da jeg hadde et raseriutbrudd i drømme: «Det er så utrolig beleilig for deg å ha syke barn å skylde på. På den måten trenger du ikke å forholde deg til dine egne problemer!»)

Umm... hvor var jeg? Jo, mine tanker om at dette er enden på livet mitt. Hvorfor tror jeg at en medisin mot ms kommer til å drepe meg? Det handler om at jeg reagerer på det meste som sprøytes inn i meg, nå for tiden. Det svartner for meg, jeg får ikke puste - - - og jeg er nødt til å meditere skikkelig hardt for å ikke miste bevisstheten. Dette skjer hver eneste gang de prøver å henrette meg med antipsykotiske medisiner på DPS, og det har skjedd ved et par anledninger når jeg har fått medisin mot ms. Dessuten skjedde det da jeg fikk en vaksine, for noen uker siden.

Og helt ærlig, så vet jeg at dette er angstreaksjoner. Jeg vet også at jeg ikke kommer til å dø. Men jeg er livredd likevel. Mest av alt er jeg redd for å besvime. Dette handler om at Gud har fortalt meg at når jeg besvimer er det en 40 prosents sjanse for at jeg får ‘game over’. Jeg vet ikke helt hvordan det vil føles, men jeg tror det vil låte slik:

Andrea: Gud?

Gud: *stillhet*

Andrea: Seriøst? Hallo? Pappaaaa?

Gud: *stillhet*

Andrea: Hva faen? Jeg har ikke gjort noe galt. Hvorfor er du borte?

Gud: *begynner å synge på ‘Back From The Dead’ av Desmeon*

Andrea: Dust. Nå holdt jeg på å få et hjerteinfarkt.

Gud: Og du er litt dust som tror jeg blir borte, uten at du har gjort noe annet galt enn å besvime av angst.....

Hva kan jeg si? Min ‘antagonist’ er frykten. Frykten for at det skal gå galt. Men Broren min minnet meg på, tidligere i kveld, om alle de gangene jeg har vært sikker på at jeg skulle dø. Og hvordan det alltid, uten unntak, har gått bra. Så hvorfor skulle det ikke gå bra nå? Jeg måtte gi ham den. I hodet mitt sa jeg takk, og ‘jeg henger iallfall ikke på et kors’. Broren min sa, med munnen sin, at jeg ikke måtte glemme det. Han er på mange måter grunnen til at jeg ikke er død. Det er derfor jeg skal krone ham som Konge, neste gang jeg møter ham :) 

(Spotify begynner å spille ‘Brosjan Jesus’ av Tix)

Amen

- Kristus