8. feb, 2021

Barnekeiserinnen er dødssyk

Hei, verden! Jeg håper dere har det bra. Jeg har det så-som-så. Det er vondt å ha en kjæreste så langt unna at han kunne like gjerne vært i et annet univers. Det er vondt å føle at hele Jordkloden er en eneste, stor konsentrasjonsleir, og at de som står bak ondskapen som foregår, er i ferd med å sende oss alle til gasskamrene. Det er skummelt å stole på Gud, når Gud sier jeg bare er nødt til å få covid-1984 vaksinasjonen overstått. Fordi det skremmer meg å utsette kroppen min for noe som er ment å drepe flest mulig mennesker.

Men man kan jo argumentere med at det er mye vi inntar, som potensielt sett kan drepe. Jeg blir forsøkt henrettet på en daglig basis, gjennom giftinjeksjonene som mitt jordiske opphav har sørget for at jeg tvinges til å få. Jeg skal ikke si hva jeg føler om FroBro, akkurat nå. For da blir jeg for sint til å skrive noe som helst av fornuftig karakter. Jeg skal heller ikke skrive at halvparten av håret mitt har falt av, over helgen. Og at personen jeg føler har skylden for at jeg nå får cellegift, kan vente seg en lodden konvolutt i posten. 

Og selvfølgelig bare tuller jeg. Det er foreløpig ikke mer hårtap enn ellers. Og jeg har det greit. I dag klarte jeg til og med å gå til bensinstasjonen her på Stabekk. Den ligger maks 70 meter fra huset mitt - - - og nå er jeg helt ødelagt. Jeg skal ikke skrive ett ord om at min kroniske demyeliniserende autoimmune nevrologiske betennelsessykdom kunne vært unngått, dersom jeg ikke ble systematisk psykologisk mishandlet gjennom et helt liv.

For det er mulig at kaken har flere lag enn bare kake og glasur. I dag postet jeg en status på facebook som sa noe slikt: 

«Hvorfor har jeg ms? Fordi verden er syk, og jeg er Barnekeiserinnen. Jeg responderer direkte på verdens tilstand. Jeg hater dette! Få det til å ta slutt, Pappa. Vær så snill!!» 

Hvilken popkulturelle referanse har jeg brukt her? Statusen henviser til favorittboken min. Den Uendelige Historie, av Michael Ende. ‘Barnekeiserinnen’ er en karakter jeg har identifisert meg med, hele dette livet. Jeg følte, allerede som veldig ung, at jeg og hun hadde mye til felles. I boken er verdenen hennes i ferd med å gå under. Og på grunn av dette er Keiserinnen dødssyk. Hennes sykdom svarer direkte til intetheten, som spiser opp Fantasia bit for bit.

Visste dere at jeg faktisk er Barnekeiserinnen? Det er ikke nødvendig å diskutere, det er et faktum. Og kanskje er det Pappaen min som sørget for all den psykologiske terroren jeg ble utsatt for. Kanskje er jeg bare nødt til å innse at Jesaja 45:7 på alle måter gjelder, i mitt liv også. At alt av ondskap jeg blir utsatt for, er Guds vilje; at det egentlig var Gud som sørget for den ekstreme sjalusien som puttet meg under en forbannelse, som etter hvert gjorde at jeg fikk multippel sklerose.

Ja, kaken har flere lag. Kanskje er det til og med nødvendig, i det store bildet, at jeg har denne fysiske sykdommen. Det var en av mine favoritt-onlinevenner som kommenterte på statusen. Han skrev noe oppmuntrende. Jeg svarte ham at jeg føler jeg er i godt selskap, tross alt. At de fleste av katolisismens store mystikere hadde en eller annen fysisk sykdom å slite med. Det jeg ikke nevnte, var at jeg er reinkarnasjonen av de fleste kvinnelige mystikere. For det er jeg. Og mine/våre fysiske plager, er rett og slett noe Det Gudommelige Kvinnelige sitter igjen med, etter at Mannen i hennes liv døde på et kors.

- Månebarnet