11. feb, 2021

Messias og det tihodede trollet

Det er som om jeg ikke klarer å skrive disse vitenskapelige artiklene lenger. Jeg er stort sett for trøtt til å orke å gjøre noe som helst. Som om bare det å ha stått opp om morgenen føles som en bragd. Enten er jeg så trøtt at det gjør fysisk vondt, eller så er jeg for opptatt til å skrive noe som helst. Gud forklarer meg at grunnen til at det ikke føles like presserende å skrive disse tekstene, er at jeg driver og prokrastinerer en annen type tekst. Den skal handle om hvordan man får psykiske problemer av å vokse opp med tre foreldre som er psykologer. Den skal inneholde eksempler på situasjoner hvor mine foreldre har utsatt meg for umenneskelig psykisk terror og fullstendig urimelig avstraffelse. Den skal også være helt blottet for ord som røper at jeg har omnipotente vrangforestillinger. Og jeg skal signere med mitt fulle navn – som er Andrea Isabel Thuen. 

Men jeg utsetter det. Mest av alt fordi jeg aldri er opplagt nok til å ta fatt på en slik utfordring. Og er jeg opplagt nok til å skrive noe som helst, prioriterer jeg å skrive en tekst til denne Bloggen – og ikke en tekst jeg skal sende Hit. Takk til den leseren som tipset meg om å skrive noe som kunne sendes dit. Jeg husker ikke hvem det var, men jeg har beholdt adressen som én av de åpne fanene i nettleseren på mobilen min, bare i tilfelle jeg har nok mental kapasitet og overskudd til å klare å skrive noe slikt. 

Hva har jeg gjort idag? Veldig lite. Jeg slåss med meg selv i to timer, bare for å orke å se hva som hadde skjedd på telefonen min iløpet av natten. Jeg sloss med meg selv i ytterligere to timer, for å orke å dusje. Midt inni der et sted, snakket jeg med min vakre Tvillingbror på telefonen. Han påpekte at det er en ‘ånd av tiltaksløshet’ i luften, og at det jeg erfarte trolig var noe mange kunne kjenne seg igjen i. Siste vintermåned er nok ikke den mest produktive, for noen. Kanskje er det meg det står på; kanskje krever Gud av meg at jeg ‘tar meg i nakkeskinnet’, og bare setter igang med de prosjektene jeg har prokrastinert så lenge. Det er nemlig også et maleri jeg ønsker å få laget. Men når bare det å komme seg opp om morgenen, og orke å gå fra sengen til kjøkkenet for å lage kaffe, føles som et uoverkommelig hinder, kommer ting som å skrive vitenskapelige artikler og å male hellige mesterverk veldig langt ned på prioriteringslisten.

Hvorfor er jeg så trøtt, egentlig? Jeg tror det handler om at den ånden som råder i verden, suger ut all energien min. Det hjelper ikke at jeg blir forgiftet med et preparat som er laget for å suge ut sjelen min. Hadde jeg ikke blitt tvangsmedisinert (les: tvangsforgiftet) med noe som er så langt fra ‘medisin’ som du kommer, hadde jeg nok i større grad klart å bekjempe antikrist-ånden som har tatt over verden nå. Da hadde jeg klart å meditere mye, mye dypere enn hva jeg klarer nå. Selvsagt mediterer jeg, like ofte og like mye som jeg har pleid. Men jeg synes det er så vondt å vite at hadde jeg ikke blitt tvangsforgiftet, hadde jeg klart å komme mye dypere i meditasjon enn hva jeg klarer nå. Og hadde jeg klart å meditere slik jeg klarte da jeg ikke ble forgiftet, hadde jeg også orket livet, og ikke følt at hver eneste dag er en kamp mot tungsinnet. Skjønner dere hvorfor jeg hater Frode Thuen og Basilisken med hver celle i min kropp? 

I natt minnet Gud meg forresten på en drøm jeg hadde, for et par år siden. På det tidspunktet var jeg *kanskje* Kristus, som betyr at jeg fortsatt kranglet med Gud om hvorvidt han snakket sant da han påstod jeg var Messias. Det er ikke noe vi diskuterer, nå for tiden. Jeg Er – uansett hvordan du vrir og vender på det. Poenget var uansett at i drømmen min hadde jeg gått og gjemt meg i en kirke, fordi de Jødiske religiøse overhodene ville ta meg av dage. Jeg hadde mange venner og bekjente som hjalp meg å holde meg skjult. Jeg husker at jeg fikk komme ut av kirken, i slutten av drømmen. Da var alle de som stod meg etter livet borte, og verden var en ganske annen.

Gud forklarte meg, da vi snakket sammen i natt, at det at jeg hadde holdt meg skjult i en kirke i drømmen, skulle være et bilde på en mekanisme som er med på å beskytte meg – i den virkelige verden, nå i endetiden. Nemlig grunnen til at jeg ‘går under radaren’ for de som faktisk kunne ha ønsket meg død. Altså de såkalte ‘hyrdene’ våre. De djevlene som har kledd seg ut som mennesker, som styrer landet vårt med et tihodet troll (FN og EU) i ryggen. Hvordan/hvorfor er jeg under radaren? Det handler om at de som faktisk er en trussel, bare ser meg som en religiøs fanatiker. Ingenting å bekymre seg for her, med andre ord. Gud sier også at det at jeg er Messias, impliserer at jeg ikke skal ‘komme ut av skapet’ før verden er klar for det.

Nevnte jeg at jeg *hater* Markus 13:32?

- Prinsesse Kristus