21. feb, 2021

Betryggende påminnelser

I samtale med en person jeg er veldig glad i, husket jeg på noe jeg gikk og tenkte på for lenge siden. Jeg ville tatovere noe på kroppen, for å alltid minne meg på hvor trygg jeg er. De som har fulgt med i timen, vet at jeg gjorde alvor av denne tanken, på denne tiden i fjor (Det skjedde 12. februar, altså nøyaktig én måned før vi plutselig hadde kollektiv husarrest). Men den tatoveringen jeg snakker om nå, var noe jeg vurderte – så langt tilbake som i 2014 eller -15. På den tiden bodde jeg i en leid leilighet på Slependen i Bærum, og jeg hadde fått det for meg at jeg måtte studere Latin. Grunnen til det spesielle studievalget, var fordi jeg allerede da var innforstått med at min rolle her i verden, er å ta over etter Paven. Og så tenkte jeg at da ville det være nyttig å kunne Latin, siden det er det offisielle språket i Vatikanstaten. Dermed begynte jeg å studere Latin, slik at jeg kunne gjøre meg forstått blant de Katolske geistlige. Det var altså en logisk tanke bak. 

Tatoveringen jeg ville ta, var en setning skrevet på Latin. Dette var noe Gud hadde sagt til meg, i en drøm jeg hadde på den tiden. Hva drømte jeg? I drømmen var jeg på en fest, eller vors, i leiligheten jeg bodde i da. Det var mye som skjedde, som jeg ikke skal dele akkurat nå. Men i slutten av drømmen kjørte jeg og en mann jeg kjenner, oppover bakkene fra Slependen til Tanum. Det var min venn som kjørte, og jeg som satt på. Jeg tenkte ikke mye over at han ikke hadde lappen, selv om kjøringen bar tydelig preg av dette. Så kom vi frem til en parkeringsplass, hvor det var masse veisperringer, politi og biler fra NRK. Vennen min ble tydelig stressa, og var påfallende nervøs idet han snudde og skulle kjøre nedover igjen. Mens han snudde viftet han ut av vinduet med en bærepose full av alkohol og narkotika. Uten at noen av politifolkene la seg opp i dette. Vi avverget de store krisene, og begynte på turen ned igjen. Plutselig var det ikke min venn som snakket til meg, men Gud som snakket gjennom ham. Han sier dette:

«Så lenge du er min Datter, hva har du å frykte?». 

Jeg husker at jeg, som jeg alltid gjør når Gud snakker til meg i drømmene mine, svarte ham telepatisk. Ved å fortelle Gud med tankene mine alt det jeg var bekymret for. Og mens jeg holdt på med min lille tale hvor jeg ramset opp alle angstene mine, våknet jeg. I halvvåken tilstand fortsatte jeg å fortelle Gud om alt jeg var redd for, før jeg innså at jeg hadde drømt, og at jeg nå var våken. 

Men det var altså disse ordene jeg ønsket å tatovere på kroppen. Som for å minne meg på dette løfterike spørsmålet. Jeg spurte min Magistra (lærerinne) på Blindern om hun kunne oversette spørsmålet for meg, slik at jeg fikk det riktig. Dette var hva hun oversatte det til:

«Dum Filia mea, quid vererentur?».

Så gikk tiden, og jeg innså at jeg ikke ville bli Pave. Og at jeg mye heller kunne tenke meg å studere Hebraisk. Det er fortsatt et ønske jeg har, da det å høre Hebraisk eller å se Hebraiske skrifttegn, trykker på alle mine emosjonelle knapper. Det er faktisk sant. Når Enrique viser meg sine Jødiske religiøse gjenstander, åpnes alle mine tårekanaler. Og jeg forstår nesten ikke hvorfor. Mamma – hun som er Dronning i Himmelen – forteller meg at dette handler om alle mine tidligere liv som Jødinne. Mamma sier at jeg stort sett alltid var Jøde, frem til Broren min endte sitt liv på et kors for 2000 år siden. Etter det var jeg stort sett alltid en Katolsk nonne. Mamma sier at dette handlet om å samle spirituell sprengkraft, men jeg aner ikke hva hun snakker om. Ettersom jeg er fem år gammel og basically har vært i sølibat i 2000 år......

Bildet er forresten av tatoveringen jeg tok 12. februar 2020, og den refererer til Salme 131. Jeg blir bedt om å stole på Gud, og på Mammaen min, når jeg ser dette tallet. Det er derfor Åpenbaringen 13:17 forteller meg at det vil være *null stress* for meg å ta en dødelig sprøyte som er ment å ta livet av så mange som mulig. Hva snakker jeg om? Det er ikke så viktig. Men dere bør nok ta vaksinene deres og se på Statskanalen. Heil Gærna.

- Messias