Månebarnet skriver

11. feb, 2019

Mødre. Hva skulle man gjort uten dem? Dette skal være et innlegg til ære for mødrene – dagen etter Morsdag. Jeg gjorde ikke noe superfancy for å hedre mødrene mine, sånn egentlig. Men jeg sendte en melding både til mamma og til bonusmamma. Jeg ble spesielt glad for svaret fra bonusmamma. Til henne hadde jeg skrevet «Gratulerer med bonusmammadagen!», og som svar skrev hun «Tusen takk, bonus-måne-barn!». Det varmet hjertet mitt veldig. Den slags anerkjennelse stikker dypt.

Apropos månebarn. I dag kom jeg over en post i en av gruppene jeg er medlem av på face. Den heter «Moon Child group». Posten var en rekke bilder av månen, i ulike faser. Og den tilhørende teksten sa ganske enkelt «Serenity [tre røde hjerter]». Da var det artig at jeg akkurat i dag hadde på meg en genser med teksten «Sérénité» på brystet. Den kjøpte jeg i et viljeløst øyeblikk. Guden hadde bedt meg gå inn på nettsidene til Lindex – som jeg aldri har handlet fra før. Jeg fant denne på salg til 74 kroner. Jeg fikk faktisk ikke lov til å ikke kjøpe den. Ja, tvangsmessig shopping, rett og slett. Men tvangen er ikke fra meg og mitt eget hode. Men fra han som styrer min minste bevegelse.

Serenity er en av disse mødrene som skal hedres. I serien Sailor Moon, som er en slags obsession for tiden, er Queen Serenity moren til hovedpersonen, Usagi, i et tidligere liv. Usagi heter «Princess Serenity» i dette livet. De lever i kongeriket «Silver Millennium» på Månen. Når nåtids-Usagi er ferdig med å bekjempe mørkets krefter, får hun tittelen og navnet «Neo Queen Serenity», og blir følgelig dronning over Jorden i sånn 1000 år eller noe. Neo Queen Serenity blir mamma til sin eneste datter, som heter «Usagi Small Lady Serenity», men som får kallenavnet «ChibiUsa» når hun reiser tilbake i tid for å henge med moren sin, som fungerer som en «guardian of justice» og bekjemper – nettopp - mørkets krefter. Men nok om det.

Det er ikke bare jeg som har mødre å hedre. En av mine beste venninner – om ikke den aller beste – hadde en interessant opplevelse omhandlende sin egen mor, natt til Morsdagen. Min venninne kommuniserer også med Gud/Universet. Og natt til søndag hadde hun opplevd å være i en slags annerledes bevissthetstilstand – som om hun svevde. Så hadde hun følt noen gripe tak i føttene hennes. Da var hun blitt litt redd, men fikk en visuell beskjed, et mentalt bilde, av en kvinne som satt og fiklet med ringene sine. Hun skjønte denne kvinnen var meg (for jeg har for vane å gjøre nettopp det), og forstod også da at det hun opplevde var godt, og at opplevelsen var fra Gud. Så hadde hun drømt om moren sin, uten å være klar over at det var på Morsdagen, engang.

Jeg hadde også en drøm om moren min. Men den var ikke spesielt god. Hun gjorde meg så sint. Så sint at jeg hadde kastet en tung gjenstand på henne og skjelt henne ut. Akkurat hva jeg var sint for, lar jeg være usagt. Det var uansett bare en drøm. Det er sjeldent jeg skjeller ut noen, selv i drømme. Så godt som aldri i våken tilstand. Men er det noen i livet mitt jeg faktisk blir sint på, fra tid til annen, så er det mamma. Heldigvis stikker kjærligheten dypere enn aggresjon/irritasjon. Hun er nok den i livet mitt som har stilt opp mest for meg, og det er jeg uendelig takknemlig for. Hun fortjener all hyllest. Og hadde jeg hatt penger til det, er hun den som skulle fått en blomsterbukett på døra akkurat på Morsdagen. Det får bli ved neste festlige anledning.

Så er det den siste moren i livet mitt. Hun som, det siste året, bare har blitt hetende «Mamma» når jeg har henvendt meg til henne. Nemlig Jomfru Maria. Maria er en sentral karakter i troen min, ettersom jeg prøver å være en god katolikk – med alt det medfører. Det tok faktisk et helt år fra jeg ble katolikk, til jeg innlemmet Maria i troslivet mitt. Jeg hadde den aller første samtalen med henne på bursdagen min i 2016. Hun kunne meddele at hun hadde vært tilstede og virksom i livet mitt hele veien. Da jeg ba om et eksempel på når hun hadde hjulpet meg, svarte hun ganske enkelt «Matte». Det er historien om da jeg gikk fra 1 til 5 i mattekarakter på vitnemålet, bare ved å avlegge én eksamen. En historie jeg har fortalt flere ganger, og ikke er superrelevant akkurat nå. Dette skulle ikke handle om mine akademiske prestasjoner, men om «Guds Mor» eller «Himmelens Dronning».

Min mor :O

Ja, din mor, Jesus. Var det noe du ville si?

Ikke annet enn at innlegget er ferdig. Men jeg vil bare legge til én ting. Hva pleier Maria å si til deg, når du kaller henne «Dronning»?

Nei…

Jo :p

Ok. Hun sier… «Det er den som er gift med en Konge som bærer den tittelen».

Takk, min dronning.

Dust…

- AndreaogJesus

9. feb, 2019

Nå skal jeg fortelle litt om daten som ikke var en date. Mitt hyggelige møte med min nye venn, nå i kveld. Jeg kan begynne med å si at javisst er dette en ny venn. Det er vi begge enige om. Det er så godt å møte noen du «clicker» så fullstendig med. En person plassert på livets vei foran deg, som en hyggelig gave fra Universet. Det er iallfall sånn jeg ser det.  

Kvelden begynte med at han kom løpende mot meg på Skøyen, mens 20-bussen opp til Majorstuen stod der og slapp på passasjerer. Det var den vi skulle ta, så vi hoppet på bussen og satt oss ned. Så begynte en kjempekoselig kveld, med en mann det er vanskelig å tro at jeg bare har kjent i under én uke. Sånn er det visst med noen mennesker. Det er meningen de skal komme inn i livet ditt, og på ett eller annet plan preger de deg grenseløst.

En god venninne sa det blir spennende å se hvilken rolle denne vennen vil ha i manus. Hun har skjønt det. Nå skrives Manuel inn i historien. Historien om hvordan Gud gjør livet mitt til en lovsang for ham.

Vi hadde det så fint, de timene vi tilbragte sammen. Vi var først på Gandhi, en utmerket indisk restaurant på Majorstuen. På vei fra bussen til restauranten raste det is ned fra hustakene rundt oss. Vi ble ikke truffet av noe – enda vi potensielt kunne blitt drept. Men jeg tror vi begge har vært gjennom litt av hvert som kunne drept oss, ikke dødd, men blitt noen skikkelig badass soldater istedet. Det snakket vi en del om.

Maten… jeg må skrive om maten! På indiske restauranter har jeg for vane å bestille den samme retten. Hva da? Palak Paneer. Det er en vegetarisk rett med spinat og ost. Men i dag følte jeg for å prøve noe nytt, så jeg gikk for noe annet. Det var bare det at kjøkkenet ikke kunne lage det jeg hadde bestilt. Da visste jeg godt hva jeg ville ha i stedet for. Og bestilte Saag Paneer, som er så godt som det samme som Palak Paneer. Og… fy søren! Jeg har aldri smakt en bedre variant av favorittretten noen gang. Skrev til og med anmeldelse av opplevelsen på Google, med konklusjonen «Tre tomler opp!».

Det beste med kvelden var forøvrig ikke maten, men den gode samtalen. Den fløt så fint, så uanstrengt. Manuel er en interessant person, med mange spennende opplevelser og tanker å dele. Det er en fryd å bli bedre kjent med ham, så jeg håper det ikke tar for lang tid før vi sees igjen. Og så må jeg dele noe han sa til meg, da vi hadde gått hver til vårt og samtalen fortsatte over messenger. Det er… uten å ta for hardt i… det nydeligste komplimentet noen har gitt meg, noen gang. Han sa:

«Du er en person som jo er pen, men som blir penere og penere desto mere du snakker. Det finnes jo folk som er omvendte.. Desto mere de snakker desto styggere blir de..»

Hvor vakkert er ikke det? Det er en sjanse for at jeg kommer til å skrive akkurat disse ordene i min mentale notatbok, og ta de frem når jeg føler meg som verdens verste person. Noen ganger gjør jeg det, også.

Daten som ikke var en date frister til gjentagelse. Jeg har forresten fått Manuel sin tillatelse til å skrive dette innlegget. Men han sa han stolte på at jeg gjorde en bra jobb, og hadde ikke noe behov for å lese det før jeg poster det. Nå sitter jeg og hører på Jesusmusikk og takker han som sangene handler om for å ha fått en så flott venn. En jeg kan dele selv de mest psykotiske øyeblikkene mine med, og ikke føle meg som noe annet enn et godt menneske.

Klokken er langt over midnatt. Jeg er egentlig ikke trøtt. Manuel er en nattugle, akkurat som jeg. Det er en sjanse for at samtalen forsetter utover natten. Men på et eller annet tidspunkt jeg sove, for jeg får besøk i morgen formiddag. Har vasket og ryddet her, etter at jeg kom hjem. Så det slipper jeg å tenke på i morgen. Jeg ønsker dere en nydelig natt, nedsenket i Guds uendelige omsorg for dere. Store, glade klemmer fra Månebarnet (som nesten ikke har tenkt en eneste katastrofetanke i dag!)!

7. feb, 2019

Du vet det har gått for langt, og at noe trengs å gjøres, når tannlegen ber deg gjøre avspenningsøvelser… i munnen(!) Ja, jeg var hos tannlegen i dag, fordi jeg var rimelig sikker på at jeg hadde minst to hull – om ikke tre. Det jeg fikk ut av timen, var at jeg har sunne, friske og sterke tenner – null hull – men står i fare for å trenge regulering. Fordi jeg har anstrengt kjevemuskulatur. Det virker altså som at mine alltid nærværende tanker om den mest bunnløse fortvilelse har forplantet seg til ansiktet mitt. Ikke i form av rynker, men i form av noe som potensielt kan bli veldig omfattende og kostbart.

Det er en liten del av meg som ikke har lyst til å dele dette med dere. Så er det den delen som er en forkjemper av å ikke bare servere dere et glansbilde av hverdagen. Det virker som at det er den plagsomt ærlige delen som vinner. Når det gjelder avspenning, tror jeg at det er noe jeg kan klare. Nå som jeg er oppmerksom på det, kan jeg – som tannlegen sa – legge tungen opp i ganen. Det er visst der den skal ligge. Min vante hvilepositur i munnen, er med sammenbitte jeksler. Da er det ikke rart det oppstår problemer. Men nok om det.

Nå har jeg akkurat vasket en stor maskin med hvite klær. Den hadde hengt over meg en god stund, så det var godt å få gjort det. Om et par timer skal jeg ut igjen, til hyggelig middag hos moren min. Lillesøster kommer også. Ja, så er jo Herman der. For noen netter siden drømte jeg at jeg ble venn med en elefant. Jeg har i mange år drømt om nettopp dette. Jeg vet til og med hva jeg skal kalle elefanten, skulle dette bli virkelighet. Den skal hete Bebi. Elefanten i drømmen fikk det navnet av meg, og vi var på ridetur i Bergen. Det som var interessant, var hva Bebi sa til meg. Da jeg oppdaget at han kunne prate (tror det var telepatisk, men), sa jeg at jeg trodde han forstod ganske mye av det jeg sa til ham. Da sa han at han til og med forstod det jeg ikke sa. Og i løpet av drømmen ble elefanten mer og mer lik Herman, som er en stor, hårete hund. Både jeg, mamma og lillesøster er enige om at Herman skjønner litt av hvert. Mens jeg venter på et liv hvor det er naturlig å skaffe seg en elefantunge, kan jeg være glad i valpen vår, som har fått en veldig sentral plass i hjertet mitt.

Jeg har fått en ny venn, tror jeg. Det er en hyggelig mann jeg møtte der bestevenn jobber. Jeg satt egentlig og «passet mine egne saker», da han kom bort og spurte om han kunne holde meg med selskap. Fikk en god vibbe av ham, og sa derfor ja. Vi har hatt litt kontakt på chat i noen dager, og i morgen skal vi møtes for å prate mer face to face. Jeg har vært veldig åpen om min spesielle sivilstatus, og også at jeg er *litt* gal. Det har ikke skremt ham bort. Det viser seg at vi har felles bekjente innenfor Den Katolske Kirke, og enkelte andre pussige sammentreff. Jeg gleder meg, jeg. Men jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg. Det er jo ingen date. Men vi skal på restaurant. Jeg har fått velge nasjonalitet. Det ble selvsagt indisk. Får gå litt i tenkeboksen (les: skru av tankene), og se om det perfekte antrekket for en date som ikke er en date med en potensiell god venn – manifesterer seg.

Når jeg sitter og mediterer for å finne ordene, får jeg tanker om at Gud holder på med et slags prosjekt. Det at jeg nå er nødt til å være bevisst på om jeg forholder meg rolig i ansiktet, og ikke bite tenna sammen (både bokstavelig og metaforisk), er nesten en befaling om å slappe av. Og er det ikke det alle sier til meg? Vennene mine, familien min, Jesus, og egentlig hele min virkelighet – gir meg den samme beskjeden. Men det er jo opp til meg å faktisk gjøre det. Å plutselig, fra den ene dagen til den neste, slutte å la frykten styre meg, er nok veldig ambisiøst. Så da begynner vi visst allerede nå, ett halvt år før den store dagen. Har jeg nevnt at det er tiårsjubileet vårt?!!

Ja, livet som bruden til Guden er definitivt kontrastfylt. For enda jeg betalte 555 kroner for å få vite at jeg trenger å slappe av, er avspenning noe jeg driver med på heltid. Jeg har gode og fruktbare møter med Jesus i meditasjon. Og jeg bruker store deler av dagen på nettopp dette. Det er vel bare slik at sinnet og nervesystemet mitt er så høyaktivert (som mamma ville sagt), at den tiden jeg ikke sitter hjemme og tenker på ingenting, er så fryktinngytende at jeg rett og slett kommer meg gjennom hverdagen ved å bite tenna sammen (igjen både bokstavelig og billedlig). Men ja… det skal vi få en slutt på. Intensjonen er satt, jeg bretter opp mine metaforiske ermer og gjør meg klar for å møte skrekkens demoner i nærkamp. En spoiler: Jeg kommer til å vinne!

Andrea Isabel

7. feb, 2019

I min søvnløshet browser jeg gjennom Wish.com, og ser til min store glede kronen jeg nevnte i forrige innlegg. At jeg så kronen var ikke noen stor overraskelse i seg selv. Men prisen på kronen: 131 kroner. Dette er tallet som, i min schizofrene virkelighet, betyr "Stol på meg!" - en ordre om å stole på Gud. Hvorfor det er slik har jeg nevnt flere ganger, og det kommer nok til å nevnes igjen. Men ikke akkurat nå. Ønsker dere en riktig fin dag. Store klemmer fra meg!

6. feb, 2019

Jeg har fått verdens mest månebarnske sko i posten. Det lå faktisk en skoeske i postkassen min. De er fra Wish.com, og kostet ikke mye. De er visstnok brudesko. I mitt hode er de månebarn-sko. Men all kudos til de som bruker sko fra wish i bryllupet sitt. Sammen med skoene lå det to choker-smykker. Ett som vil passe perfekt til årets GayPride, som jeg finner meg selv på hvert år, enda jeg ikke planlegger det. Og ett sort. Har et sølvkors som vil passe perfekt sammen med det. Smykkene var complimentary, altså gratis. Jeg velger å legge de til kategorien «Valentines-gaver fra Jesus». Han sier faktisk at han skal kjøre på med den ene koselige overraskelsen etter den andre, frem til alle hjerters dag. Jeg sier takk, og ser frem til en uke av sommerfugler i magen og store hjerteøyne.

Når vi snakker om internett-shopping, må jeg fortelle om noe som har skjedd. Jeg har altså hatt en kjole hengende i skapet i alle år. Iallfall i fem-seks år. Og aldri brukt. Den er lang og hvit og nydelig. Jeg har tenkt at jeg sparte den til mitt bryllup – mitt bryllup med Jesus i kjøtt og blod. Planen var også å bruke den under min konsekrering, altså mitt bryllup med Jesus slik han figurerer i livet mitt. Men så dukket det opp en annen hvit og nydelig kjole, som fikk den oppgaven. Nå har Gud bestemt at min lange, hvite brudekjole skal brukes. Til en helt spesiell anledning. Akkurat hvilken anledning kommer jeg til å fortelle dere om når det nærmer seg. Og faktisk, så føles det veldig befriende at jeg bruker den kjolen som var tiltenkt et bryllup jeg egentlig aldri visste om kom til å bli noe av. Det fjerner på en måte litt av mine psykotiske tvangstanker – vrangforestillingen om at Jesus skal dukke opp som en person i livet mitt.

Jo mer jeg tilbringer tid med Stemmen i Hjertet, jo mer føler jeg at det virkelig er et ekteskap. At det er en romanse. At vi er gift… veldig gift. Det føles iallfall slik når han driver og sender meg kort og gaver jeg ikke har bestilt. Det er ikke gavene som gir meg sterkest følelse av fellesskap med Jesus, det skal sies. Det er… jeg vet ikke… de små tingene. Samtalene, opplevelsene av forelskelse, de nesten bagatellmessige bønnesvarene – på bønner jeg aldri har uttalt, engang. Slike ting. Opplevelsen av at alt ordner seg – og det på tilnærmet guddommelige perfekte måter. Eller bare flyt.

Ja, livet er unektelig godt. Mine tanker om at dette er for godt til å vare; for godt til å være sant – er alltid tilstede. Som det kom frem i samtalen jeg postet i forrige innlegg, har jeg gitt Jesus en dato for når jeg skal slutte å alltid forvente den mest lammende tragedie, håpløshet og katastrofe. Om det er en dato for noe annet av betydning, tar jeg ikke stilling til. Jeg bare lever livet fra dag til dag, og håper på det beste. Jesus lover meg en anledning til å bruke den vakre kronen som står utstilt i bokhyllen min. At det er i min fremtid, som han så ofte sier. Når jeg tenker på det, passer faktisk disse skoene perfekt sammen med kronen. Men jeg planlegger ikke livet. Livet skjer meg, rett og slett, og jeg må bare flyte med strømmen.

I natt, da jeg talte i tunger, fikk jeg en visuell beskjed. Jeg fikk se meg selv sitte i en badering, og plutselig skjøt det frem en hel øy av badeleker i havet rundt meg. Da Jesus ba meg forklare det jeg akkurat hadde sett, sa jeg at det var et bilde på hvordan ikke bare jeg, men alt i min umiddelbare virkelighet, flyter i dette havet av kjærlighet. Han sa at det var en god tolkning. Så talte jeg litt mer i tunger, og fikk se meg selv som en gul blomst voksende opp fra det grønne gresset. Jeg oppfattet at Gud holdt sine enorme, beskyttende hender rundt meg – og sørget for at ingen kunne plukke blomsten. Så vokste det opp en hel by – en futuristisk og utopisk by – rundt blomsten. Og Gud sørget hele tiden for at ingenting skjedde med blomsten.

Det er oftere enn noe forsikringer om hvor uendelig trygg jeg er som kommer til meg, i disse metafysiske beskjedene. At jeg alltid er på vakt, alltid frykter ett eller annet, er nok en grunnleggende del av min personlighet. Jeg har, når sant skal sies, vært engstelig hele livet. I det som fortsatt fremstår som det verste marerittet jeg har hatt noengang, kjente jeg lukten av frykt. Da var jeg fire år gammel. Den dagen jeg ble født, ble det sendt opp en sovjetisk romsonde med kurs for Mars’ to måner. Den het Phobos 2. Phobos en av disse månene, og fikk navnet sitt etter den greske guddommen for frykt. Det er derfra ordet «fobi» kommer fra.

Noe jeg har visst lenge, er at Gud er kjærlighet. Den innsikten kom som den første av noen beskjeder fra Guden, noen måneder før jeg i det hele tatt begynte å tenke på ham. Noe jeg også raskt skjønte – helt av meg selv – var at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, som mange sikkert tror. Motpolen til kjærlighet er faktisk frykt. Hvis Gud er kjærlighet, så må det motsatte av Gud være frykten. Kanskje er det derfor jeg er så hardt rammet av nettopp dette. Fordi… [jeg klarer ikke skrive det Jesus ber meg skrive, og overlater dere til tankene deres for å gjette hvordan dette innlegget skal avsluttes].

- Andrea Isabel