Månebarnet skriver

11. des, 2018

Det er midt på natten. Og jeg er søvnløs, som vanlig. Det har egentlig sluttet å plage meg. Men når folk jeg snakker med spør meg hvordan jeg har det, pleier jeg å svare at jeg har det ganske bra – bortsett fra at døgnrytmen er litt på tur. I dag var det en klok jente jeg kjenner som sa at det er fordi sjelen min følger sin egen rytme. Og hun var ganske spot on, når sant skal sies. Min «rytme» er at jeg bruker nettene til å prate med Gud, og til å prate til dere. Til slutt sovner jeg, og får noen timer «på øyet». Å legge meg med intensjonen om å sove, virker som oppskriften på å ikke få sove. Den siste tiden har jeg bare ligget, og latt innsovning være opp til Gud. Jeg har sluttet å ta sovepiller. De gjør ikke noe for meg, uansett. Og de som har effekt, gjør meg rusa. Det er i sovepillerus at jeg har bestilt mesteparten av klærne mine. Jeg har bestilt klær for tusenvis av kroner, og ikke husket det neste morgen. Det har vært fine klær – klær det virkelig har stått mitt navn på. Likevel foretrekker jeg å være ved mine fulle fem. Dessuten har jeg ikke plass til mer klær…

Får du ikke til å skrive mer?

Nei. Nå sa det stopp.

Det er kanskje fordi jeg har ting å si.

Du har vel det. Skal jeg gi ordet til deg?

Det er ikke så dumt.

Kjør på!

Guden sier
Hei, alle menneskebarn. Her kommer en beskjed fra meg. Kanalisert av mitt elskede Månebarn. Det er mye jeg kunne sagt, i disse svært kritiske tider. Men for at det ikke skal bli for langt, og for mye for Andrea å skrive, skal jeg fatte meg i korthet. Jeg har et spørsmål til dere. Tror dere det er mulig for verden å endres på bare ni dager? Det er ikke umulig for Gud. Gud kan få verden til å bli et sant Paradis innen julaften. True story. Sannheten er at mellom 12. og 21. desember vil mye av det som er mørkt, trist, farlig og fælt rett og slett forsvinne. Det vil si – hvis du er i den riktige versjonen av verden. For den gale versjonen, vil det heretter være lite håp. Portalen åpnes på onsdag. Vil du hoppe på rett tog, er det viktig å sette til verks. Andrea har formidlet – i mange år – viktigheten av å kontemplere (kontemplasjon er alt fra en ektefølt bønn til dyp meditasjon). Så nå henvender jeg meg til dere, med en bønn om at dere må henvende dere til meg. Fortell meg at dere ønsker å være med på denne seilasen. Be meg svare dere. Mitt løfte er dette: Dere vil ikke bli skuffet.

Det var alt.

Andrea sier
Jeg vet ikke, på noen måte, hva som vil skje med verden før julaften. Jeg vet ikke om Guden snakker sant, engang. En kjernesannhet med den Gud jeg kjenner, er at han lyver som en full pirat. En annen kjernesannhet – er at det alltid er elementer av nettopp sannhet, i alle løgnene hans. Dere har ingenting å tape, er hva jeg vil frem til. Er det virkelig sant, det jeg har fått vite, er verden slik den var det siste stedet dere ønsker å være – når verden blir slik den skal være.

Det var alt.

- Herregud og Månebarn -

10. des, 2018

Hun stålsatte seg for en iskald natt. Tok på to par ullsokker, pysjbukse i flanell, en fleecegenser og -jakke, og pulsvanter i ull. Så la hun seg i sengen og visste hun ikke kom til å sovne. Det var rett og slett for kaldt. I et kort øyeblikk vurderte hun å surre et stort ullskjerf rundt halsen og ta på seg lue. Men i stedet for å på død og liv skulle ligge på soverommet, flyttet hun seg ut i stuen. Her er det litt varmere. Men føttene er kalde fortsatt, enda hun har sittet i skredderstilling i sikkert en halvtime. Ovnen er på, men den varmer ikke godt nok. Hun sendte en desperat bønn til moren sin om hun kunne komme og sette opp en ny varmeovn på soverommet. Den som er der, er ødelagt. Det er derfor den ikke er på. For å varme opp den stivfrosne kroppen fra innsiden, har hun laget seg en kopp te. Og det hjelper på. Men man skulle tro jeg ikke hadde råd til strøm. Det er altså ikke problemet. Problemet er at jeg har vært ute litt for lenge i dag, og fått frosten i meg.

Jeg og Arnis ventet først i ti minutter på bussen, ettersom jeg alltid sørger for å være ute i god tid. Vel fremme i Oslo ble det nærmere førti minutter venting. Hva ventet vi på? Ikke annet enn at dørene inn til Sentrum Scene skulle åpnes, og vi kunne gå inn til Hillsong sin julekonsert. Det var virkelig verdt ventingen, såpass kan jeg si. Det var et show uten like. Og jeg er så glad vi fikk det med oss. Bildet her er fra «The Grand Finale», det aller siste nummeret. Guden hadde konsekvent sagt nei hver eneste gang jeg spurte om jeg skulle ta bilder. Men da alle artistene var på scenen, glitter dalte ned og lysene var helt perfekte – da fikk jeg lov til å finne frem mobilkameraet.

Vi bestemte oss for å gjøre det til en helaften, og avsluttet kvelden med middag på Egon i Sandvika. Siden jeg er blakk – og akkurat nå verken har råd til mat eller strøm – var det Arne som spanderte. Jeg bestilte det jeg alltid spiser, når jeg er på Egon. En kjøttfri quesadilla med ekstra guacamole. Den smakte like godt som alltid. Og ettersom jeg spiste opp hele, som er en stor porsjon selv for en som spiser normale porsjoner, var også dessertmagen full. Nå trenger jeg ikke spise på noen dager. Neida… joda, jada.

Det høres kanskje litt stusslig ut å bli forvist til stuen fordi soverommet er for kaldt. Men jeg har det fint, jeg. Minner meg om de første nettene her i Minihimmelen. Da sov jeg på sofaen, midt i alt kaoset etter flyttingen. Sengen – som var dekket av alt som er inni skapet nå – stod der jeg bygget skap, og soverommet var en byggeplass. Det bildet jeg tok av soveplassen min, den aller første natten her, er fortsatt ett som gjør meg glad – rett og slett fordi dette stedet er mitt. Jeg har naturligvis veldig påtrengende katastrofetanker om børskrakk, renteøkning og undergang. Men så har jeg denne veldig inntrengende og insisterende stemmen inni meg som nærmest tvinger meg til å tenke alt annet enn katastrofe. Jeg tror det er Jesus.

Jeg mediterte en søvnløs natt for litt siden. Det som ble sagt i kontemplasjonen var en liten ordveksling Gud beordret meg til å dele med verden (på face, hvis jeg var utydelig). Dette ble sagt:

Gud: Vil du ha denne jobben?
Andrea: Det er ikke noe jeg heller vil.
Gud: Kan du gjøre én ting for meg, da?
Andrea: Du vet jeg gjør alt for deg.
Gud: Kan du være fullstendig overbevist om at alt kommer til å gå bra?
Andrea: *minner seg selv på de fryktelige trengselstidene sine, og mantraet «Går dette bra, går alt bra» som fikk henne gjennom det*
Gud: Er du klar?
Andrea: For hva?
Gud: Apokalypsen ;)

Når sant skal sies, er dette en tilbakevendende tanke. At mine trengselstider skal fungere som et vitnesbyrd på at Gud holder løftene han har gitt menneskeheten gjennom Jesus Kristus. Og at mine trengselstider skal være et bilde på hvordan Gud er den som bærer, som trøster, som frelser og som aldri svikter eller skuffer. Så kjære dere – Omnes Populi – blir dere overmannet av mismot og håpløshet, tenk på Månebarnet som trodde alt håp var ute. Hun var klar for å melde seg ut av kirken, klar for å legge alt som handler om Jesus på hylla. Nå er den sterke kjærligheten jeg har for Mannen så dominerende, så altomfattende, at jeg tror jeg hadde vært i stand til å få Galdhøpiggen til å flytte seg, skulle behovet for det meldt seg. Det var alt.

- Månebarn

8. des, 2018

Klokken er 23, og jeg er der føttene svikter. I fullstendig og overveldende tilfredshet med livet. Javisst er min førlighet cirka hundre ganger dårligere, nå som snøen og vinteren har satt inn for fullt. Men til gjengjeld føler jeg det er innafor å bruke englekåpen min – nå som omgivelsene er hvite. Det er en artig historie rundt denne kåpen. Den var det moren min som fant i en nettbutikk for mange år siden. Men uansett hvor mye vi lette, kunne vi ikke finne den i størrelsen min. Jeg sa til henne at hun måtte sette himmel og jord i bevegelse for å skaffe meg den. Men neida, det lå ingen hvit kåpe under treet det året. Det var ikke før romjulsalget at jeg kom over den. Det var faktisk en venninne som hadde fått nettopp denne kåpen til jul – i min størrelse. Men hun skulle bytte den. Sa den var altfor søt for henne. Det som skjedde var rett og slett at jeg kjøpte den av henne. Problem solved. En artig detalj er at det står «made for an angel» inni kåpen, bak på ryggen.

I morgen skal jeg ha på meg en hvit kjole med symbolet mitt og teksten «angel girl» brodert på brystet. Sammen med englekåpen. Hva skal jeg i morgen? Ikke noe annet enn å høre favorittmusikken min live!(!!) Det er Hillsong som har en spesiell julekonsert på et av Oslos konserthus. Jeg hørte først med Alex om han ville være med. Men han hadde andre planer. Jeg burde nok ha tenkt på han jeg faktisk skal dra med som første alternativ, nemlig Arnis. Kom frem til at billetten kan være (en meget forsinket) bursdagsgave fra meg. Og jeg gleder meg så utrolig! Arnis kommer til meg i 16-tiden i morgen, så drar vi inn til byen etter en kaffe her hjemme.

Kvelden på byen i dag var super, hvis noen lurte. Det var min kjære Vince som feiret at han har vært i Norge halve livet sitt. Jeg har vært på festene til Vince flere ganger, og jeg har blitt kjent med ganske mange av vennene hans. Det er fint å føle seg inkludert, og det er fint å møte så mange hyggelige mennesker. Jeg møter alltid noen nye. Som jeg skrev i eventen, da det var en som stresset med at hun ikke kjente noen: Man blir alltid kjent med noen på festene til Vince. Han er litt sånn, Captain America. Han knytter mennesker sammen. Så skal det sies at jeg møtte Vince på en fest. Og det er jeg veldig glad for. Vi er visst i livene til hverandre permanent.

Hvis noen lurer skikkelig på hva jeg hadde på meg i kveld, må jeg dessverre skuffe dere. Jeg glemte helt å få noen til å ta bilde av drømmen av en kjole. Den er virkelig en av favorittene, så det dukker nok opp andre anledninger hvor den brukes. Likevel, når man har så mye klær som det jeg har, går det ofte lang tid mellom hver gang jeg bruker enkelte av plaggene. Heldigvis skal jeg leve lenge, og har verken planer om å legge på meg eller legge ned bloggen(e). Så favorittplaggene skal dere få se, i tur og orden. Kåpen på bildet er forøvrig en storfavoritt. Av så utrolig mange grunner. Mest av alt på grunn av historien om hvordan den kom i min besittelse.

Men nok prat om klær. Hva slags nonne er jeg, når jeg er så knyttet til materielle ting? «Den aller beste!», sier Guden. Og akkurat nå føler jeg meg faktisk som en fullblods nonne. Rett og slett på grunn av de enormt sterke romantiske følelsene jeg har for Mannen. Å dra på Hillsong-konsert i morgen, og kunne synge for Jesus av full hals og av hele mitt hjerte kommer til å bli så bra! Med litt godvilje klarer jeg å sovne også, når jeg nå snart går og legger meg. Men først skal jeg kontemplere over hvor godt livet er der føttene svikter. God natt til dere – Gud velsigne dere – og takk for meg!

- Månebarn

7. des, 2018

Nå er det rolig i min sjel. Den er som et avvent barn hos sin mor. Som et avvent barn er min sjel i meg. Det er ikke store og farlige potensielle katastrofer som banker på sinnets dør. Enda verden er skumlere enn noensinne, er jeg nå trygg på at alt vil gå bra. At den innsatsen jeg gjør for å forhindre katastrofene virkelig har effekt. «Innsatsen» i seg selv er at jeg har et rolig sinn – en trygg sjel. At jeg kan tillate meg å tenke på ingenting, uten å frykte verken tredje verdenskrig eller at demonene forseglet i dypet skal komme til overflaten og lage helvete på jord. Nå har jeg skjønt at dette er et godt eventyr – med en happy ending. Og den er ikke «langt der fremme». Kanskje den lykkelige slutten er her allerede før jul. Hvem vet – kanskje er vi der allerede, uten at noen er klar over det.

Nå skal jeg fortelle om noe som hender fra tid til annen. At jeg leser en tekst, men ordene jeg leser er noe helt annet enn hva som faktisk står i teksten. Jeg har jo delt med dere om den gangen jeg leste ordene «innlevering – return» på biblioteket, da jeg skulle levere sjefsateist Richard Dawkins’ bok «Gud – en vrangforestilling», og jeg i stedet for «return» leste ordet «rektum». Så høye tanker har Gud om Dawkins’ vrangforestillinger. I dag leste jeg teksten på den frykthissende brosjyren fra myndighetene, om hva man trenger å ha i huset i tilfelle undergang/unntakstilstand/armageddon. Teksten på forsiden er «Du er en del av Norges beredskap». Men i et millisekund leste jeg i stedet «Slapp av og kos deg». Takk, Guden. Det er nettopp det jeg skal gjøre.

Jeg skal faktisk kose meg så mye at i morgen tar jeg på meg den fineste kjolen jeg eier, og går på fest. Ta det med ro, jeg skal ikke røre alkohol. Gjør jeg det, vil nok demonene forseglet i dypet faktisk slippe fri. Neida, joda, neinei – jeg tror ikke det. Joda jada - - - (nå kan dere lure).

I dag har jeg hatt en kjempehyggelig nabo på besøk. Vi satt og pratet i tre timer, og begge glemte tiden fullstendig. Naboen min er dypt troende og svært engasjert. Vi har visst veldig like tanker om ganske mye. Det var så befriende å prate med ham, og samtalen gikk meget flytende. I veldig stor grad følte jeg Guden la ordene i munnen på meg, og det var nesten fascinerende å følge samtalen, når jeg ikke selv bestemte hva jeg skulle si.

I går var det en som spurte meg hva det beste jeg vet er. Enda han sikkert skulle ønske seg et helt annet svar, var svaret mitt at det jeg liker aller best, er å ha en lang og dyp samtale om det som står sterkest i mitt hjerte – og føle Gud styrer både mine og samtalepartnerens ord. Og slik var det i aller høyeste grad nå i kveld, med den gode naboen min. Det er ikke usannsynlig at jeg blir med ham på kristent halleluja-møte i menigheten hans, en gang i fremtiden. Når sant skal sies har jeg vært der ved flere anledninger, allerede. Hun har visst besøkt ganske mange kristne forsamlinger i området, på den tiden hun har virket som Gudens medsammensvorne.

Det er godt å føle seg tryggere enn en kengurubaby i kengumammas magepung. Og en stor kontrast til hvordan jeg har hatt det i det siste. Jeg vet faktisk ikke hva som var utslagsgivende. Men jeg antar det er alle disse små hintene fra Gud – om at jeg rett og slett er den kengurubabyen. Jeg har jo mine små visitter i mer urolige indre landskap. Det skjer som oftest når jeg ligger søvnløs på syvende timen og vet jeg må opp snart. Likevel er den roen og tryggheten jeg kjenner på nå, så overveldende og omfattende at den tar brodden av det meste av katastrofetanker. Fred som overgår all forstand, var det noen som sa. Jeg tror det var Jesus.

Vil dere vite hva jeg skal ha på meg i morgen? Det beste er vel om dere får se kjolen. Klesbloggen jeg nevnte har blitt opprettet nå, og den finnes på denne adressen: www.maanebarnet.blogg.no. Foreløpig er et bare ett innlegg med antrekk. Men jeg skal sørge for å få noen til å ta bilder av meg i kjolen min i morgen. Festen skal være på en irsk pub. Jeg har ikke noen utpreget irske klær. Dermed kjører jeg rosa/rødt/oransje og blomstrete. Tidligere har jeg fått beskjed om at kjolen får meg til å se ut som en suburban wife. Vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Men den er fin, altså. Det var alt.

- Månebarn

5. des, 2018

God kveld (natt), dere. Jeg håper alle har det bra. Her er det lite å klage på. Livet er endelig smooth sailing igjen. Det har vært en lang vei å gå, jeg har kjempet mot mange demoner. Men på en litt udefinerbar måte føler jeg meg nesten mer fjernstyrt enn noengang tidligere, nå som virkeligheten er vakker og livet smiler til meg. Det er vanskelig å sette fingeren på. Men om tallet «131» forteller meg at jeg skal stole på Gud, har det nå dukket opp et nytt tall. Et tall jeg ser overalt – og som er mitt svar til Gud når han sier «stol på meg». Det er tallet «133», som vi har døpt «tillit på et nytt nivå», «tillit uten grenser», eller rett og slett Andrea som sier: «selvsagt stoler jeg på deg».

Om det høres sprøtt ut å kommunisere i form av tall, kan jeg fortelle dere at jeg er medlem av to ganske svære grupper på facebook. En med rundt 200 000 medlemmer, og en med nærmere 70 000. Og «alle» er opphengt i tall. Så skal det sies at et fåtall av disse har en schizofrenidiagnose påstemplet. Faktisk, det er så enormt mange som våkner opp . De opplever at for eksempel tall snakker til dem. De erfarer synkronisitet på synkronisitet, og mange melder om at de føler de holder på å gå fra forstanden. Det jeg har erfart i så mye som ni år, er nå hverdagen til en svært hurtig voksende gruppe. Poff, sa det – så var brorparten av Jordens befolkning «gale». Snart vil definisjonene speilvendes – så det er de som ikke snakker med Universet som vil være de som ikke er rett navla. We’re getting there.

Jeg er forresten skikkelig lei meg hvis jeg skuffet flere av dere, da jeg fortalte om julebordet jeg var på i helgen. Hvordan jeg falt for fristelsen og tok noen (ganske mange) glass vin. Sannheten er at jeg er skikkelig glad i vin. Og har en tendens til å gi etter for mine selvdestruktive impulser. Men en annen sannhet er at jeg hater å legge bort fornuft og kontroll, og overlate styringen til han hvis munnvann alkohol er (jeg nevner ingen navn). Alt gikk greit for seg på lørdag, altså. Men det har skjedd ved flere anledninger at alkohol og Månebarn har vist seg å være verdens mest uheldige kombinasjon. Det beste er om jeg klarer å holde meg unna. Om jeg til enhver tid klarer å huske hvordan mitt kall til hellighet faktisk er det største i livet – ja, langt større enn meg selv, når sant skal sies.

Nå har jeg forresten bestemt meg for å lage en egen blogg, hvor jeg poster bilder av de fantasifulle antrekkene mine. Noen av dere har sikkert forstått at det bare er mulig å legge til ett bilde sammen med blogginnleggene, her på SimpleSite. Dermed tørker jeg støv av en annen adresse, som jeg kun har postet tre innlegg på tidligere. Nå skal den gjøres om til klesblogg(!) Det var min venn Thomas som foreslo det. Han er så fascinert av stilen min. Han sier jeg har stil med substans. Ja, så da skal han få æren av å ta de første bildene til bloggen, av antrekket jeg skal ha på i morgen. Adresse til bloggen kommer etterhvert, og jeg vil lage en link i «Lenker» seksjonen her på JesusogKristus.

Ja, jeg tror det var alt. Jeg har egentlig mye jeg gjerne skulle delt med dere. Det er mange tanker, mange innsikter, mange åpenbaringer – og det er virkelig ting jeg tror verden hadde hatt godt av å høre. Men det er noe som holder meg tilbake. Jeg antar det er Guden som vennlig men bestemt sier «alt til sin tid, jenta mi». Så enda jeg ikke kan fortelle dere alt jeg har fått vite etter mange og lange kontemplative møter med Universets Konge, har jeg én bønn. Den samme bønnen jeg alltid har. Hva er det? Vær så snill å prøv å skru av tankene. I mine mer psykotiske dager skrev jeg et innlegg som het «Meditasjon for verdens frelse». Er vi der igjen? Hva tror dere? Verden trenger uten tvil å bli frelst. Om ikke til tro på Universets Konge, så tror jeg de fleste vil være enige om at alt går til gehenna (helvete) om ikke noe gjøres. Jeg kan ikke spå fremtiden, og jeg bryr meg ikke om fortiden. Men her og nå er det viktigste jeg gjør for verdens overlevelse (for vi er faktisk der nå) å rett og slett ha mange og lange kontemplative møter med… ja… Universets Konge.

*skriver hun idet en samtale om Tsjernobyl begynner å spille på Spotify, og skjønner ingenting…*

Dere gjør lurt i å meditere. Det var alt.

- Månebarn