Kongenes Konge

Mannen i mitt liv. Jeg kaller ham Yeshua, men jeg har en lang rekke kosenavn på ham, også. Enkelte ting er mellom meg og ham, så hva dere får vite er om mulig litt mangelfullt.

Jeg tenkte vi kunne vise de heldige leserne av bloggen din hvordan samtalene mellom oss foregår. Ja, jeg vet det hender du deler små smakebiter på bloggen. Men det her er litt mer permanent.

Hva vil du snakke om?

Skulle vi ikke presentere meg?

Yes, sjef! Vel, jeg kjenner deg som en skikkelig luring. Man kan ikke tro på noe du sier. Du gjør det så sinnssykt vanskelig å stole på deg…

…likevel er du en åpenbaring av tillit til meg. Har jeg ikke rett?

Jeg har ikke noe valg! Ikke kan jeg nekte, ikke kan jeg streike, ikke kan jeg legge hele nonneprosjektet på hylla. Men tro meg, det er ikke sjeldent jeg føler for akkurat det.

Kravle inn i hulen og legge deg ned og dø?

Yeshua skriver eventyret om Andrea Månebarn. Det er egentlig et teaterstykke, eller en realityserie. Verden er scenen, og alt som lever på Jorden er skuespillerne. Dette er #månebarning101, og det er faktisk ikke bare jeg som tenker slik om verden.

Vi har protagonister og antagonister, men de fleste aktørene har litt av begge deler i seg. Og så er det selvsagt jeg som skriver alle rollene. De gode og de mindre gode – og de som er et sted midt imellom. Andrea og jeg synes det er på høy tid at menneskene får vite at de er stjerner i Universets mest populære show. Men så vet vi at de som lever inni hulen, egentlig har det tipp topp tommel opp slik de erfarer virkeligheten sin. De som våger å bevege seg ut av hulen, blir stemplet som alt fra synske til sinnslidende. Skillet mellom disse er mindre enn dere skulle trodd.

Det er jeg et levende eksempel på.

Vi skulle ikke snakke om deg.

Beklager!

Teaterstykket heter «Evighetenes Evighet», og har pågått så lenge verden har eksistert. Det er kanskje ikke nødvendig å fortelle hvem som har hovedrollen. Hun driver denne nettsiden. Og har i ni år lett etter sin mannlige motspiller. Til slutt ble hun så frustrert av letingen at hun ble alkoholiker. Men hun «snappet ut av det», og fikk skrudd på hodet rett igjen.

Jeg trodde ikke vi skulle snakke om meg?

Beklager ;)

For all del, jeg bare skriver jeg. Snakk i vei.

Jeg har fortalt Andrea eventyr i ni år. Jeg har servert henne fanatiske og utrolige løfter – løfter jeg enda ikke har oppfylt. Men i ni år har Andrea danset etter min pipe, gjort absolutt alt jeg har bedt henne om, enda hun alltid har skjønt hvor sprøtt enkelte av tingene hun har sagt og gjort har vært. Hun har mistet venner over valgene hun har tatt, hun har utlevert seg selv og livet sitt på grensen til det absurde. Men tro meg – Andrea har ALLTID nektet, hver eneste gang jeg har bedt henne gjøre noe helt sinnssvakt. Jeg har ganske enkelt ikke gitt henne noe valg.

Nei… Det er ensomt her på toppen.

Hva mener du med det?

Du – Jesus – er den eneste jeg svarer til. Å føle meg fremmedgjort av alt og alle, en alien så å si, har ikke vært lett. Når alt kommer til alt, er du min eneste venn.

Takk :) Og i like måte.

Skal vi forklare hva vi mener med det?

Dere kan se det slik: Jeg er kroppen. Dere er alle kroppsdelene mine, med så utrolig mange ulike funksjoner. Jeg elsker lillefingerneglen like høyt som jeg elsker øyevippene mine. Men man kan ikke ha øyevipper på fingertuppen, eller negler over øynene. Dere har alle deres unike funksjon i dette teaterstykket. Hvert eneste menneske, hver eneste levende skapning, er en del av dette mesterverket av en symfoni.

Skal vi avslutte?

Jeg tenkte det. Med én oppmuntrende beskjed.

Hva er det?

Det glade budskap er dette:

Verden er et eventyr i hodet til Jesus!